Nyheter

– Språkdebatt er jo noe av det vi liker aller best i Norge

NRK-veteran Christian Borch satte fyr på dialektdebatten da han kritiserte språkbruken i sin gamle kanal. Men direktør i Språkrådet, Åse Wetås roer det ned.

---

Hvem: Åse Wetås (50)

Hva: Direktør i Språkrådet.

Hvorfor: Om dialektdebatten hvor NRK-veteran Christian Borch kritiserte NRK for bruk av dialekter.

---

– Språk er en samtale-starter. Møter man noen så snakker man ofte om været eller språket. «Jammen er det kaldt i dag», eller « hvor er dialekten din fra, jasså, du er fra Hurdal». Da er samtalen satt med en gang, sier Åse Wetås til Dagsavisen.

Språkrådets direktør tar oss imot på sitt relativt nye kontor rett ved Solli plass i Oslo sentrum. Fem etasjer over bakken, og med god utsikt over Oslos språkmangfold. Ekebergåsen på den ene siden, og litt mer enn et fjordgløtt mot vest.

Nå er hun klar for å snakke om språkbruk, dialekter og skriftspråk.

Dialekter har mye med identitet og følelser å gjøre. Er det en form for diskriminering å nekte medarbeidere å snakke sin egen dialekt?

– Nei, altså det handler ikke om diskriminering. Det handler om at man når man arbeider med kommunikasjon må man finne den språklige balansen som gjør det mulig for den enkelte personen å formidle på en god måte, samtidig som man bruker et klart og forståelig språk.

Så når NRKs USA-korrespondent Lars Os bruker spørreordene «kessen, kesst og keffer», (hvem sin, hvordan, hvorfor) så burde de vært tilpasset sånn at alle forstår det?

– Jeg har et inntrykk av at de fleste skjønner ganske godt hva «kessen» og «keffer» betyr, så akkurat det er kanskje ikke de beste eksemplene. I mitt tidligere virke som ordbokredaktør lærte jeg at ord henter betydningen sin fra den konteksten de står i. Og når han bruker «kessen» i begynnelsen av en spørresetning, så vil jeg tro at de fleste skjønner det.

Lars Os i aksjon for NRK i januar 2023.

– Samtidig er det klart at dette er en balansegang, og Språkrådet har absolutt ikke i oppgave å instruere NRK i hva det er som er de konkret gode ordvalgene i den enkelte situasjonen. Det er noe de skal jobbe systematisk med, og som jeg synes det virker som de har god dreis på.

Alle flater

Det har vært mye debatt etter at Christian Borch kom med å boka si og gikk ut mot dialektbruken i NRK. Hvor mye skal vi tåle av dialektbruk i riksmedier som NRK og TV2?

– NRK har et stort språkoppdrag nedfelt i vedtektene sine. De skal presentere, vise fram og bruke både norsk og samiske språk, og de nasjonale minoritetsspråkene våre, samt norsk tegnspråk. Og det skal de gjøre på en måte som gjør alle disse språkene synlige for alle seere, lyttere og lesere.

Hun mener språkmangfoldet skal være synlig i alle flater.

– Dette med nyhets-oppdraget. Det har NRK over lang tid praktisert en regel som sier at de som leser bulletenger, enten det er på radio eller i Dagsrevyen, i hovedsak skal bruke normert bokmål eller normert nynorsk.

– Samtidig er det sånn at regelen gjelder for de som står i studio og leser opp nyhetsmeldingene, mens de som er ute i felten og lager reportasjer står språklig friere. Og det synes jeg gir en god balanse. Og selv om du prater nordnorsk, som Dagsrevyens Ingerid Stenvold gjør, så skal du ikke bruke veldig lokale ord og uttrykk, som kan være vanskelig å skjønne om du da ikke er fra samme sted. Språkrådets oppdrag omfatter i hovedsak skriftspråk og ikke talespråk, selv om vi i noen sammenhenger veileder også der.

Spårkrådets direktør Åse Wetås.

Trenger vi en slik språkdebatt som vi har fått nå?

– Altså, språkdebatt er jo noe av det vi liker aller best i Norge, og er et samtaleemne som alltid slår godt an i enhver sammenheng. Vi i Norge er eksperter på språkmangfold gjennom at vi lytter til så mye dialektvariasjon hele tiden, og det tror jeg gjør oss språklig mer tolerante enn de som kommer fra steder der man må bruke et normert standardtalespråk i offentligheten.

Språklig mangfold

Hvem skal vi ta hensyn til? De som snakker på TV og radio, eller vi som lyttere?

– Det gode svaret, tror jeg, er ja takk begge deler. I en kommunikasjonssituasjon har vi alle ansvar både for å gjøre oss forståtte og forstå, og ikke la oss styre av språklige fordommer. Vi skal ikke så veldig langt tilbake i tid før det var sånn at dialekt var et slags diskrimineringsgrunnlag. På 1950- og 1960-tallet kunne man finne hybel-annonser i Oslo-avisene der det sto «bill. merk: Ikke nordlending».

Gikk det mer på språket den gangen, eller var det fordi det var nordlendinger?

– Nei, altså, hva kjenner du igjen en nordlending på? Ikke utseendet, i alle fall. Det er det språklige uttrykket. Og det gjorde at veldig mange, både nordlendinger og folk fra resten av landet, når de kom til Oslo, la om slik at de da ikke skulle møte de fordommene eller forestillingene som knyttet seg til dialektene de hadde med seg. Sånn har vi det heldigvis ikke i dag.

Til Stortinget

Du er fra Sandnes på Jæren. Kunne du selv jobbet i TV med din dialekt?

– I Norge er det sånn at vi kan bruke dialektene våre i så godt som alle sammenhenger. Jeg skal en tur ned på Stortinget i dag, og der ser vi at stortingsrepresentantene setter stor ære i å bruke dialekten sin fra Stortingets talerstol, og viser fram identiteten sin gjennom det. Sånn er det ikke i alle land. At vi kan bruke dialekten vår stort sett alle steder og i alle yrkessammenhenger, vises også i at vår forrige statsminister brukte bergensdialekt, mens den nåværende bruker sin Oslo-dialekt.

Spårkrådets direktør Åse Wetås.

Mange legger jo av seg dialekten når de kommer til Oslo, og så snakker man lokale dialekter når man kommer hjem. Men du har beholdt dialekten. Har det vært bevisst?

– Absolutt. Jeg har bodd på Østlandet siden 1996 og i Drammen siden 2001, og har holdt på dialekten min. Det har med å gjøre at jeg opplever dialekten min som en del av min identitet. Det har også med å gjøre at jeg har jobbet med språkvitenskap og språkpolitikk stort sett gjennom hele yrkeslivet mitt. Og det gjør også at jeg kanskje er særlig oppmerksom på at jeg ønsker å ta vare på mitt eget språklige uttrykk.

Hva handler egentlig dialekten om?

– Når jeg betrakter den debatten litt på avstand, så ser det ut som at noen har kanskje en forestilling om at bokmål og nynorsk var her først, og så er dialektene kommet til etterpå. Men det er stikk motsatte som er tilfellet. Talespråk er det primære, og så har skriftspråkene våre, både nynorsk og bokmål, blitt til gjennom at vi har forhandlet oss fram til hvordan vi ønsker at forholdet mellom skriftspråk og talespråk skal være. Ønsker vi at det skal være tett på talespråket, eller skal skriftspråket vårt være mer historisk i uttrykk, for eksempel? Dette er valg man står overfor når skriftspråk normeres, både i Norge og i andre land.

Bør NRK og TV2 ha en sånn klare språkregler som sier at de pålegger at medarbeidere snakker til seerne på enten riksmål eller bokmål?

– Nei, det ville være veldig rart. De har språkoppdrag som skal fange mangfoldet og de produserer veldig mange ulike programmer innenfor en lang rekke sjangre. Både NRK og TV2 har ansvar for å vise fram norsk språk og når det gjelder det større språklige mangfoldet vårt, har NRK et stort vedtektsfestet oppdrag.

Men er det greit å bruke dialektene i andre TV-programmer enn akkurat Dagsnytt 18 og Dagsrevyen, Debatten og Urix og slik programmer rom har en riksprofil?

– Absolutt. Det handler om at i Norge kommer vi fra alle mulige steder. Så det er klart at NRK er i en avsender-posisjon i disse sammenhengene, og da skal de selvsagt ta hovedansvar for kommunikasjonen. Det at de jobber så systematisk med god og klarspråklig dialektbruk gjør at de får til begge deler.

BBC-engelsk

Andre land, som Sverige og England, tillater ikke dialekter i sine sendinger. Du har det som kalles BBC-engelsk, og rikssvensk. Er det en vei å gå?

– I Norge har vi gått motsatt vei. At dialektene får flere og flere talerstoler på stadig flere samfunnsområder. Og det er vi som språkbrukersamfunn som har ønsket dette. Og vi har aldri hatt noe offentlig sanksjonert normaltalemål i Norge. Så det at talespråk fra hele landet nå i dag har fått større faktisk likeverd, og at man kan være stolt dialektbruker uansett hvor i landet man kommer fra, tror jeg vi skal se på som et pluss.

Du sa at du selv har en tommelfingerregel at du snakker norsk når du kan, engelsk når du må. Kan dette overføres til dialektbruk også?

– Vi bør selvsagt alltid tilpasse oss kommunikasjonssituasjonen. Men hvis jeg skulle snakke noe annet enn dialekt, så måtte jeg jo snakke et slags opplest nynorsk eller opplest bokmål. Det hadde nok vært ganske begrensende for min egen kommunikasjon, i alle fall. Skalaen handler ikke om dialekt eller ikke dialekt. Skalaen handler om hvem man snakker med, og hvordan man må tilpasse budskapet.

– Hvis jeg snakker med barn hjemme i Sandnes, og det er høst, så kan det godt være jeg spør dem om de har vært på «nøst». Det ordet er det neppe mange utenfor Nord-Jæren som skjønner. Men det handler om å gå på epleslang. Akkurat det konkrete ordet vil jeg jo aldri ha brukt hvis jeg snakket med deg, med mindre jeg hadde antatt at du var fra samme sted som meg og vi delte denne delen av barnekulturen.

Norge har også flere andre minoritetsspråk, sånn som samiske språk og kvensk. Bør disse språkene få mer plass i media også?

– Ja, det er en del av NRKs oppdrag å gjøre språkmangfoldet vårt synlig. Det gjør også noe med språktoleransen vår, og at vi får mer kunnskap om at Norge til alle tider har vært et flerspråklig land. Jeg er opptatt av at disse språkene ikke bare skal være synlige for mindretalls-språkbrukerne selv, men for oss alle.

For en tid tilbake var det et innslag i TV-sporten hvor intervjuet ble gjort på samisk. Er det noe som på det verdt å gjøre mer av?

– Ja, det er akkurat det jeg mente da jeg sa at vi trenger at språkmangfoldet vårt blir mer synlig for majoritets-språkbrukere. Hvis man er en person på 50 år som bor på det sentrale Østlandet, sånn som jeg er, så er det fort gjort å tenke at i Norge snakker alle «vanlig norsk».

– Å vise fram disse språkene som faktiske bruksspråk, er veldig viktig! Hvis det er sånn at de eneste gangene vi ser norsk tegnspråk er i situasjoner som handler om norsk tegnspråk, eller hvis de eneste situasjonene der vi ser samisk språk i bruk, er innslag som handler om enten lavvo eller rein, så kan det sementere forestillinger om hvem tegnspråkbrukere er eller hva de som bruker et samisk språk interesserer seg for. Så det å vise fram at samisk er et språk som veldig gjerne også kan brukes til å formidle fotballresultater, tror jeg har en viktig oppdragende effekt på oss som ikke har samisk som dagligspråk.

– Hva tror du folk flest mener om dialektbruk på riksdekkende medier. Tror du det er greit?

Spårkrådets direktør Åse Wetås.

– Vi ser at det er en stor oppslutning om den norske språkpolitikken. Og i den norske språkpolitikken ligger det at alle etablerte talespråksvarianter betraktes som likeverdige. Talespråksmangfoldet vårt er også en viktig del av den språklige kulturarven vår.

Selv om det er veldig lokale ord, så skal man fortsatt bruke det. Man skal ikke oversette det til bokmål?

– Hvilke ord man bruker, henger sammen med hvem man snakker med. Akkurat dette handler ikke først og fremst om forholdet mellom dialekt og bokmål, men om ord med større eller mindre geografisk rekkevidde. Jeg har et kjempegodt eksempel fra en valgsending på NRK for en del år tilbake der Frank Aarebrot, som var professor i sammenlignende politikk i Bergen, var med. I møte med en ungdomspolitiker sa han noe om ungdomspolitikere som av og til fikk være med bare «på kjøtt og flesk».

– Å være med «på kjøtt og flesk» er noe de fleste som har vokst opp på stripa fra Bergen og ned til og med Egersund i Rogaland vet hva er. Det handler om å være med bare på liksom, og blir mest brukt i barnelek. I dette området er uttrykket tradisjonelt svært utbredt, så det er nok fort gjort å glemme at folk andre steder i landet aldri har hørt om det. Heller enn å la være å dele slike små språklige skatter, kan vi heller bli flinkere til å spørre hverandre nærmere, om det er noe vi ikke forstår.

– Vi er mennesker fra mange nasjonaliteter og språk i Norge, og det er kanskje et problem å forstå norsk i utgangspunktet for noen. Da blir det enda vanskeligere å forstå dialekter?

– Dette tror jeg er en problemstilling som kanskje er mer seiglivet i Oslo enn andre plasser. Folk som kommer hit fra andre steder i verden enten som arbeidsinnvandrere, flyktninger eller asylsøkere kommer til kommuner over hele landet, og til lokalmiljø der det er mange ulike dialekter. Noen begynner opplæring i norsk på bokmål, mens andre har begynneropplæring i norsk på nynorsk. Det finnes ikke noe forskningsmessig belegg for at folk som kommer fra andre språkbakgrunner har lettere for å lære bokmål enn å lære nynorsk, eller at de skjønner oslodialekt best uavhengig av hvor i landet de har lært norsk språk.

– Veldig mange kommer fra land og områder der det er et rikt språklig mangfold, innvandrere til Norge er ofte vant med flerspråklighet der de opprinnelig kom fra. Flerspråklighet og språklig mangfold er regelen over hele verden. I verden i dag vet man om at det finnes ca. 6.000 språk. Noen er kjempestore, og mange bitte, bitte små, og dårlig dokumenterte. Norsk er blant de cirka 100 største av alle verdens språk, målt i antall innbyggere. Sammenlignet med spansk, engelsk eller mandarinkinesisk har vi et lite språk, men det er jammen ganske stort likevel.

Har du selv noen favorittdialekter?

– Nei, jeg er først og fremst glad i dialektmangfoldet og alle de språkskattene som finnes i dem. Det er så utrolig mye fint i de norske dialektene. Og jeg blir så oppriktig glad når jeg hører at folk bruker dialektene sine. Og så kan det hende at vi rett og slett skal være flinkere til å spørre hva «mente du egentlig nå», når det er et ord eller uttrykk vi ikke forstår. Det tror jeg ingen blir fornærmet av.

Sånn helt til slutt. Er det noen dialekter du ikke greier?

– Nei, hvis jeg hadde slike holdninger til andre folks språk, måtte jeg skaffet meg en annen jobb. Alle dialekter har sitt uttrykk og er fine hver på sitt vis.

Nyeste fra Dagsavisen.no: