– På et tidspunkt føltes det som om jeg ble født der, at jeg alltid hadde vært der. Hva var livet før dette stedet? Det var galskap. Jeg slet med å huske ansiktene til familiemedlemmene mine. Det var som om jeg var hjernevasket.
I starten av 2024 er «Nour» på vei hjem til Vestbredden fra en reise utenfor Palestina. I det hun skal krysse grensa, blir hun stoppet. Israelske grensevakter tar passet hennes, og i tre timer sitter hun og venter, uten å vite hva det er som skal skje. Så endelig kommer det noen. De ber henne bli med, de har noen spørsmål til henne, forteller «Nour».
– Plutselig går en dør opp, og utenfor står et militært kjøretøy fullt av soldater. De tar på meg håndjern og bind for øynene.
Så blir hun plassert i bilen sammen med soldatene. Hebraisk musikk strømmer ut av høyttalerne, mens bilen kjører i høy hastighet mot en nærliggende militærbase. Hun er arrestert.
Slik starter «Nours» fortelling om hennes tre måneder i ulike israelske fengsler. I løpet av denne tiden skal hun ha blitt utsatt for seksuell trakassering, og fysisk og psykisk vold. Hennes historie føyer seg inn i rekken av flere vitnesbyrd fra kvinner løslatt fra israelske fengsler som FN-eksperter har slått alarm om.
– Seksuell vold brukt som standard
Dagsavisen møter «Nour» mens hun er på et besøk i Oslo. «Nour» er ikke hennes virkelige navn. Dagsavisen har ikke på uavhengig grunnlag bekreftet detaljene i historien hennes, men hun er ikke den eneste som har stått frem med lignende historier fra tida i palestinske fengsler.
Sammen med «Nour» i Oslo er også en representant fra den frivillige organisasjonen MIFTAH. Vi kaller henne «Rania». Det siste året har MIFTAH jobbet med en rapport om seksuell vold i israelske fengsler. Feltarbeidere i Gaza og over hele den okkuperte Vestbredden har samlet inn historier fra kvinner som har blitt løslatt fra israelske fengsler.
– Det er en overveldende trend at seksuell vold blir brukt som standard. Det er ikke bare isolerte hendelser eller noen få råtne epler, det skjer over hele linja, over hele landet. Når man sammenligner med fortellingene fra søsterorganisasjoner, sier de det samme. Taktikken som brukes mot kvinner i fengsel er den samme. Det er for oss helt åpenbart at seksuell vold brukes under dette folkemordet som en måte å bryte ned palestinske fanger psykisk.
Dette skjer ikke bare i fengslene, ifølge «Rania». Også av israelske soldater i palestinske hjem, ved kontrollposter og i arresten.
– Noen taktikker, for å være spesifikk, kan være dehumaniserende og seksualisert språk, «slut-shaming» og skjellsord. Det kan også være mer aggressive former for seksuell vold, som upassende berøring, fjerning av hijab og gjentatte kroppsvisiteringer. Vi ser også utpressing som en form for tortur. Kvinnene blir fotografert nakne eller uten hijab, eller med bind for øynene og med nakne, mannlige soldater rundt seg, og får beskjed om at disse bildene vil bli brukt mot dem hvis de ikke føyer seg.
– Vi kjenner også til et tilfelle av voldtekt, men vi vet at det er flere.
Dagsavisen har vært i kontakt med Det israelske militæret (IDF), som avviser påstandene om vold og overgrep i israelske fengsler. Les hele IDFs svar lenger ned i saken.
Les også: Israel straffer i økende grad palestinske israelere som kritiserer krigen i Gaza
FN-eksperter slår alarm
Tidligere i år slo sju FN-eksperter i Menneskerettighetsrådet alarm om «troverdige påstander om grove brudd på menneskerettighetene som palestinske kvinner og jenter fortsatt utsettes for på Gazastripen og Vestbredden».
I uttalelsen sier de at de er spesielt opprørt over rapportene om at palestinske kvinner og jenter i fangenskap har blitt utsatt for flere former for seksuelle overgrep.
«Som for eksempel å bli kledd nakne og kroppsvisitert av mannlige offiserer fra den israelske hæren. Minst to kvinnelige palestinske fanger skal ha blitt voldtatt, mens andre skal ha blitt truet med voldtekt og seksuell vold», sier FN-ekspertene. De bemerket også at bilder av kvinnelige fanger under nedverdigende omstendigheter skal ha blitt tatt av den israelske hæren og lastet opp på nettet.
Videre skriver de at de «minner Israels regjering om dens forpliktelse til å opprettholde palestinske kvinner og jenters rett til liv, sikkerhet, helse og verdighet», og at de må sikre at ingen utsettes for vold, tortur, mishandling eller nedverdigende behandling, inkludert seksuell vold.
«Samlet sett kan disse påståtte handlingene utgjøre alvorlige brudd på internasjonale menneskerettigheter og humanitær rett, og utgjøre alvorlige forbrytelser i henhold til internasjonal straffelov som kan straffeforfølges i henhold til Roma-vedtektene. De som er ansvarlige for disse tilsynelatende forbrytelsene, må stilles til ansvar, og ofrene og deres familier har krav på full oppreisning og rettferdighet», sier FN-ekspertene.
Ekspertene ba om en uavhengig og grundig etterforskning av anklagene. I møte med en rekke anklager om vold og mishandling, har Israel tidligere avvist dette som «Hamas-inspirert propaganda».
«Rania» i MIFTAH forteller at kvinnene kvier seg for å stå frem og fortelle hva som har skjedd med dem.
– Det er så mye sosialt stigma knyttet til slike forbrytelser. Og de vet at ingenting vil skje. Israel vil ikke bli stilt til ansvar, så hvorfor i det hele tatt gjenoppleve traumene ved å dele sin historie, når de vet det ikke fører noen vei.
– Var dette noe som skjedde også før 7. oktober?
– Ja, dette er ikke noe nytt. Dette er i aller høyeste grad en krigstaktikk som går lang tilbake i tid, sier «Rania», og peker på det som skjedde i 1948, da rundt 750.000 palestinere ble fordrevet under den første arabisk-israelske krigen. Det nasjonale traumet har fått navnet «nakba», arabisk for katastrofe.
---
MIFTAH
- Frivillig organisasjon opprettet i 1998 for å fremme demokratiske prinsipper og dialog.
- Sikter på å påvirke offentlig politikk for å sikre menneskerettigheter, og styrke rettsikkerheten for særlig kvinner og barn i Palestina.
- MIFTAH har de siste årene mottatt bistandspenger fra flere land, deriblant Norge.
- Også EU har gitt penger til organisasjonen, blant annet fra 2017-2020 i forbindelse med et prosjekt om unge menneskerettsforkjempere.
- MIFTAHs grunnlegger har blitt kritisert av Israel for uttalelser i kjølvannet av 7. oktober.
---
Les også: FNs hovedforsamling tar til orde for palestinsk stat
Får ikke prøvd saken sin
Palestinske «Nour» er en del av en statistikk som har doblet seg siden 7. oktober i fjor. Rundt 10.000 palestinere sitter nå i israelske fengsler. Nesten 3500 av dem sitter i administrativ forvaring, ifølge det israelske fengselssystemet (IPS). Det vil si fengsling i inntil seks måneder av gangen, uten at de får prøvd saken sin for en domstol. Ofte får de heller ikke vite hva de anklages for. Dette var tilfelle også for «Nour».
– De sa det var en hemmelig mappe. Ikke engang advokaten min fikk vite hvorfor jeg ble satt i fengsel.
«Nour» har likevel en teori om at arrestasjonen skjedde på bakgrunn av hennes engasjement for kvinners rettigheter i Palestina og verden.
B’Tselem, et israelsk informasjonssenter for menneskerettigheter i Israel-okkuperte områder, har ført statistikk over palestinere i israelske fengsler. I 2020 sluttet de å få tall og statistikker direkte fra IPS, og må isteden ta utgangspunkt i det av tallmaterialet som deles på IPS’ hjemmesider.
Fortellinger om hva som foregår inne i Israelske fengsler har sirkulert i internasjonale medier. B’Tselem skriver i sin rapport om forholdene i israelske fengsler, «Welcome to hell», blant annet at det israelske fengselssystemet «i praksis er omdannet til torturleirer». Rapporter om at både kvinner og menn har blitt utsatt for seksuell vold har kommet frem.
I august publiserte den israelske TV-kanalen Channel 12 News en video hvor en palestinsk fange blir ført bort til et hjørne av leiren, der israelske soldater så setter opp skjold rundt ham for å hindre innsyn. Etterpå ble den palestinske mannen sendt til sykehus med livstruende skader på overkroppen og i endetarmen, ifølge Physicians for Human Rights Israel (PHRI).
Til VG forteller palestinske Ashraf al-Muhtaseb, som er en av dem som står fram i B’Tselems rapport, om hvordan han ble utsatt for psykisk og fysisk vold, frarøvelse av søvn og liten eller ingen tilgang på mat.
– Noen må klare å stoppe denne behandling av oss, sier han til avisa.
Psykologisk spill
– Hvorfor er jeg her? Hva kommer til å skje med meg? Jeg mistet oversikten over tid og sted fullstendig.
«Nour» har blitt tatt med til en militærbase ved grensa. Hun sitter på en tom celle. Det er ingenting annet enn henne der inne, og det er helt mørkt. Av og til åpner soldatene den lille luka øverst i døra, ser inn på henne. Spør henne hva hun heter, selv om hun vet at de vet. Hun vil ikke svare dem. Da blir de sinte. De skriker seksuelt ladede skjellsord til henne, forteller hun.
– De kroppsvisiterte meg på cella før de skulle ta meg med til avhør. Det var i hvert fall dit de sa jeg skulle. De sendte meg til et fengsel i stedet.
Hun ankommer et fengsel for sivile, der det bare var menn. Der sier hun at hun ble satt i en celle hvor alle kunne se inn. Igjen blir hun bedt om å kle av seg, for enda en kroppsvisitasjon, nå rett foran øynene på andre mannlige innsatte. «Nour» kan ikke fatte hvorfor, hun var jo nettopp blitt undersøkt, hun har håndjern på, hun er i deres kontroll.
«Nour» nekter. De tar skoene og jakka hennes, forteller hun. Senere kommer en soldat inn til henne og sier at hun kan skylde seg selv. «Nour» svarer at hun måtte si fra.
– Da sa han at jeg ikke hadde lært leksa mi, at jeg skulle sitte i cella som et dyr. At han skulle banke meg. Jeg trodde ikke han ville gjøre det, og jeg sa at det ville han ikke våget. Da dyttet han meg innover i cella, og begynte å slå meg med et nøkkelknippe han hadde i hånda.
Så blir hun flyttet til en ny celle. Der er det madrass, pledd og hull i bakken til toalett. Til gjengjeld er hele cella nærmest dekket av urin og avføring.
– Jeg bare skjønte at jeg ikke kunne gå på do der, og jeg ante ikke hvor lenge jeg skulle være der. Jeg ba en av vaktene om å få gå til et toalett. De sa at jeg skulle få lov til det. Men ingen kom for å følge meg den natta.
I stedet kommer vaktene til cella hennes midt på natta. De forteller at de skal rengjøre cella hennes, og gi henne en ny madrass, ifølge «Nour».
– I det jeg skal til og gå ut, slenger de døra igjen og ler, og spør om jeg virkelig trodde på dem. Så tok de vekk madrassen og teppet, og jeg hadde ingenting igjen. På morgenen kom de og sa at vi skulle gå. En kvinnelig soldat, som var utrolig sint. Hun satt håndjern på meg igjen, hele tiden mens hun fortalte meg om seksuelle overgrep andre kvinner i fengselet hadde blitt utsatt for, for å skremme meg.
Les også: Ekspert om Donald Trump-effekt i Nato: – Min store frykt (+)
– Ble nektet medisinsk hjelp
«Nour» blir så flyttet til enda et fengsel, Damon, omlag 10 kilometer unna Haifa, nord i Israel. Turen dit tar flere timer.
– Vi dro ikke dit i en bil, men i en «bosta».
Bosta, eller al-Bosta, er en spesiell buss som brukes til å frakte fanger blant annet mellom fengsler. Bakerst i bussen er det celler, hvor palestinske fanger sitter. Bussen har blitt kalt en grav i bevegelse.
– Det var som en boks, mer eller mindre. Det var så vidt det var noen hull i vinduet som det kom luft igjennom. Er det varmt ute, blir det utrolig varmt der inne. Og er det kaldt, blir det enda kaldere i boksen. Jeg satt i den i sju timer, uten tilgang til toalett, vann eller mat.
Damon var tidligere en tobakkfabrikk og stall. I 1953 ble det gjort om til et israelsk fengsel. Tidens tann har skapt sprekker i vegger og tak, og hver dag våkner «Nour» og de andre kvinnene våte av vannet som har rent inn i løpet av natten. De bytter på å sove på gulvet, for det er ikke plass til alle på den ni kvadratmeter store cella.
Hun er på cella 23 timer i døgnet. Det er begrenset hvor mange som får være ute samtidig, og de får ikke ta på hverandre, forteller hun.
– Vi fikk ikke lov til å snakke med familie eller advokat. Ingen tv eller radio. Vi visste ikke hva som foregikk i verden utenfor. Advokatene kunne komme på besøk, men det var sjelden, og de fikk ikke ha med seg brev fra familiene våre, forteller «Nour».
– Vi ble nektet medisinsk hjelp. Om vi fikk se lege, var konklusjonen alltid det samme: drikk mer vann. Vannet vi fikk var helt hvitt av alt klorinet i det, det var forferdelig å drikke. Men vi drakk det i massevis, fordi vi var så sultne også. Jeg begynte å få migreneanfall, og slet med å åpne øynene. Etter gjentatte klager fra de jeg delte celle med, ble jeg tatt med til legen. «Du drikker ikke nok vann». En av jentene forstuet ankelen. Og hva sa legen? «Du må drikke mer vann».
En av kvinnene i fengselet «Nour» sitter i, er gravid. «Nour» ser henne stadig bli tynnere. Det er ikke nok mat til dem alle, og det lille som er har mugg på seg. De får mageproblemer alle sammen.
Når «Nour» skal møte advokaten sin, blir hun bundet på hender og føtter.
– En gang satt de bind for øynene på meg, og en kvinnelig soldat begynte å sirkle rundt meg mens hun lagde stønnelyder opp i ansiktet på meg. Jeg frøs til og ble veldig redd. Advokaten min sendte inn en klage på den soldaten. Det eneste som skjedde var at hver gang jeg skulle forlate cella, var det denne soldaten som kom og satt håndjern på meg, mens hun skrek seksuelt ladede ord til meg.
Under kroppsvisiteringer ser hun flere av jentene bli hånet og latterliggjort om de har hårvekst på kroppen eller menstruerer.
Les også: Redd Barna: Ser rekord i forbrytelser mot barn i krig
Dette svarer Den israelske hæren
Det israelske fengselsvesenet har avvist anklagene fra B’tselem som grunnløse. De fastholder overfor nyhetsbyrået AFP at fangenes grunnleggende rettigheter blir oppfylt, skriver NTB.
Dagsavisen har vært i kontakt med det Den israelske hæren (IDF), som har flere soldater i israelske fengsler og ved kontrollposter.
Dette svarer IDF på anklagene:
«IDF jobber for å demontere terrororganisasjonen Hamas’ militære kapasitet. Som en del av IDFs aktivitet i kampområdet, blir personer som er mistenkt for å være involvert i terrorvirksomhet, arrestert og avhørt. Blant de arresterte kan det være svært farlige militante. Der det er nødvendig, iverksetter IDFs bakkestyrker egnede sikkerhetstiltak for å ivareta deres sikkerhet, inkludert ransaking. De arresterte blir behandlet i samsvar med israelsk og internasjonal lov for å beskytte rettighetene til de internerte i internerings- og avhørsfasilitetene. Spesielt ivaretas fangenes rett til mat og vann, og medisinsk hjelp ved behov.
IDF avviser dessuten påstandene om systematisk fysisk, psykisk og seksuell mishandling av fanger under avhør. Det bør understrekes at IDF så langt ikke har mottatt noen konkrete klager fra fanger (inkludert fanger som har blitt løslatt eller advokater som har møtt fanger) om seksuelle overgrep. Konkrete klager om upassende oppførsel blir videresendt til relevante myndigheter for gjennomgang.»
IDF sier også at de ikke kan svare mer utfyllende på «Nours» anklager uten å få mer spesifikke detaljer. Dagsavisen har av hensyn til «Nours» sikkerhet ikke videreformidlet detaljer til IDF som kan bidra til å avsløre hennes identitet.
Israel har flere ganger blitt anklaget for folkemord på Gazastripen. En spesialkomité i FN konkluderte i forrige måned med at Israels krigføring i Gaza «har karakteristikk av å være et folkemord», skriver NTB. I en fersk rapport konkluderer Amnesty International med at Israel begår folkemord mot palestinerne på Gazastripen. Israel avviser på det sterkeste at deres krigføring på Gazastripen utgjør et folkemord og hevder at angrepene rammer terrorister.
Føler seg fortsatt fengslet
Mens «Nour» sitter i administrativ forvaring, blir broren hennes arrestert. Han hadde snakket offentlig om arrestasjonen hennes, og også han havner i administrativ forvaring. For noen uker siden ble denne forvaringen ytterligere utvidet. For «Nour» er det forferdelig å kjenne på at han sitter der fordi han snakket høyt om det som skjedde med henne.
– Jeg ble kanskje løslatt, men for å være ærlig føler jeg meg fortsatt fanget. Jeg lever bare i et større fengsel. Ved alle kontrollpunkter blir jeg stoppet og trakassert. Når jeg reiser får de meg til å vente i timesvis. De bruker det samme språket, de samme taktikkene i avhør, som i fengselet. De samme fæle psykologiske spillene. De sier jeg skal tilbake til fengsel.
Sist hun var ved en grensepost ble hun tatt inn til avhør av vaktene, forteller «Nour». Da hun anklaget dem for seksuell trakassering, lo de.
– Det stopper liksom aldri. Noen ganger tenker jeg: bare ta meg tilbake til fengselet. Jeg vil ikke leve i frykt for å bli fanget igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har våknet og trodd at de har stått utenfor døra mi for å hente meg. Det er dette psykologiske spillet. Det er ikke kroppen din de vil sette i fengsel, det er sjelen din. Jeg føler at ingen vil holde dem ansvarlig noensinne.
Hun forteller at det er lettere å reise til Norge eller andre land, enn det er å besøke familie i andre byer. Hun forsøker å ikke reise så mye, for ikke å gjøre soldatene for oppmerksomme på henne.
– Men igjen, jeg vil ikke at dette skal knekke meg. Jeg vil ikke at dette skal stjele friheten min, selv om det ikke er fritt å bevege seg i Palestina nå. Om jeg ikke reiser, vinner de. De vil bryte meg ned fra innsiden, men det skal de ikke få lov til. Det er et løfte jeg har gitt meg selv; de skal aldri få ødelegge sjela mi. Det verste de kan gjøre, er å drepe meg. Men de får aldri drepe sjela mi.
Les også: Hjelpearbeider i Gaza: – Den verste konflikten jeg har overlevd
Les også: Assads venner og uvenner: – Aldri vært noe lykkelig ekteskap
