– Det kom som et sjokk for meg. Jeg var ikke forberedt på at det var et ekteskap de arrangerte, fram til imamen sa: «Aksepterer du ekteskapet?».
Bare 13 år gammel ble Daniella (nå 31) giftet bort med tvang til sin sju år eldre fetter i en leilighet i Oslo. Det ble et tre år langt helvete av vold, trusler og voldtekter.
Daniella ble voldtatt av fetteren med en kniv mot halsen, drapstruet av onkelen og utsatt for vold fra flere, ifølge den endelige dommen i lagmannsretten, som Dagsavisen har sett.
Faren, tanta og fetteren ble straffedømt i det som av mange regnes som den mest alvorlige tvangsgiftesaken her til lands. Saken var også den første hvor man kunne bevise at selve vielsen hadde funnet sted i Norge, noe som var historisk også i Europa. Onkelen, han som Daniella forteller at styrte alt, rømte til Irak og har derfor ikke vært mulig å straffeforfølge.
Nå, over 14 år etter at hun klarte å bryte ut av det religiøst funderte barneekteskapet og ble plassert i et beredskapshjem med ny identitet, forteller Daniella sin historie, som hun også har gjort i boka «1178 netter – historien om et tvangsekteskap» – ført i pennen av Marte Spurkland.
Les også: – Dette er en historisk dag for alle kvinner
– Det spiller ingen rolle om de velger å drepe meg
Til Dagsavisen forklarer Daniella blant annet hvorfor hun bebreider kulturen og systemet mer enn enkeltpersoner, og forteller om kampen hun er villig til å kjempe for andre så lenge det trengs.
– Guttene og de skeive er også ofre for kulturen. Jentene lærer at de bærer familiens ære med sin seksualitet, mens guttene tvinges til å utføre metodene for negativ sosial kontroll for å opprettholde æren, påpeker Hina Qazi-Aarud, som har mange års erfaring på feltet æresvold.
Daniella var fortsatt bare 16 år da hun bestemte seg for at hun måtte oppsøke hjelp og bryte ut av tvangsekteskapet, som åpenbart ikke var gyldig etter norsk lov.
– Det var den dagen jeg også tenkte at det spiller ingen rolle lenger. Det spiller ingen rolle om de velger å drepe meg. Det spiller ingen rolle om de hevner seg og begår et æresdrap. For meg var døden mye bedre enn å leve det livet. Det var viktigst for meg å anmelde dem, for at de skulle få straffen sin.
Dagsavisen har gjentatte ganger forsøkt å få kontakt med fetterens advokat for tilsvar i saken. Vi har ikke lyktes med å få en kommentar. Til Aftenposten i september, uttalte advokaten følgende på vegne av fetteren:
– Saken har vært en stor belastning for alle impliserte, herunder også fetteren som på tidspunktet for inngåelsen av ekteskapet var 19 år. Han ønsker ikke å gi noen kommentar i saken.
Daniellas far ønsker, ifølge en talsperson i familien, ikke å kommentere saken overfor Dagsavisen. Moren uttaler kort gjennom samme talsperson:
– Jeg er stolt av datteren min.
---
Derfor identifiserer vi Daniella: Dagsavisen har valgt å la Daniella, etter hennes eget sterke ønske, fortelle sin historie åpent ved fornavn og bilde. I boka om henne, er hun identifisert på samme måte, etter forlagets rådføring med eksperter på æreskultur og grundige vurderinger av risikoen Daniella løper. Dagsavisens vurdering er basert på forlagets, samt vår egen rådføring med fagperson på æreskultur. Daniella er i høst også blitt intervjuet åpent ved fornavn og bilde i flere medier, uten at det har vært avgjørende for vår vurdering.
Dette er familien dømt og straffet for:
- Fetteren ble i lagmannsretten i 2011 dømt til 6 års fengsel. Han ble funnet skyldig i voldtekter, seksuell omgang med barn under 16 år og gjentakende vold/mishandling i nære relasjoner.
- Faren ble i lagmannsretten i 2011 dømt til fengsel i 3 år og 4 måneder. Han ble funnet skyldig i medvirkning til seksuell omgang med barn under 16 år samt medvirkning til gjentakende vold/mishandling i nære relasjoner. Medvirkningen besto i at han samtykket til tvangsekteskapet, overlot myndigheten over datteren til onkelen og fetteren og unnlot å oppfylle avvergingsplikten han hadde som juridisk omsorgsperson.
- Tanta ble i tingretten i 2011 dømt til fengsel i 3 år og 6 måneder og anket ikke. Hun ble funnet skyldig i medvirkning til seksuell omgang med barn under 16 år samt medvirkning til gjentakende vold/mishandling i nære relasjoner. Medvirkningen besto i at hun ga sin moralske tilslutning til det som ble ansett som Daniellas ekteskapelige plikter og at hun unnlot å oppfylle avvergingsplikten hun hadde som fungerende omsorgsperson.
- Moren ble dømt i tingretten, men frifunnet for skyld under ankesaken i lagmannsretten.
- Alle fire nektet straffskyld etter tiltalen da saken ble ført i tingretten.
- Onkelen rømte til Irak og har derfor ikke vært mulig å straffeforfølge.
---
Les også: Kommunale boliger: – Det er stadig bråk, det er vold og mye fyll
Løy for imamen
Som barn var Daniella, som hun heter i dag, en nysgjerrig og bestemt jente. Hun spurte mye om hvorfor og ville ha svar. Glad i fysisk aktivitet og særlig fotball, som hun ikke fikk drive med, var hun omgitt av venner på den norske skolen og den arabiske.
Etter å ha kommet til Norge som treåring fra Irak, bodde hun i Oslo sammen med sin mor, far og fire søsken. Et annet sted i byen bodde onkelen, tanta og Daniellas fire søskenbarn. De var nær familie, hadde bodd sammen den første tiden i nytt land og onkelen var storfamiliens overhode. Én dag tok barndommen slutt.
– Da jeg som 13-åring fikk menstruasjon, et tegn på at jeg var blitt kvinne, så ble jeg også en kone.
Daniella sto pyntet i onkelens leilighet, hvor de to familiene var samlet. De voksne hadde gjennom barndommen fleipet og hintet om at hun og den sju år eldre fetteren passet sammen, men hun hadde aldri tatt det seriøst.
Hun sto inne på rommet til fetteren, og imamen utenfor med døra på gløtt. De så ikke hverandre, da han spurte Daniella om hun var over 18 år og om hun aksepterte «ekteskapet». Daniella var mindreårig og opplevde å bli presset til å svare ja.
– Det var jo en løgn, ikke sant? Jeg har alltid ment at imamen skulle ha sjekket legitimasjon, for han kunne jo ha stoppet dette her. Jeg tror han var opptatt av å følge reglene, for han sa at han ikke ønsket problemer med myndighetene da han spurte om alder, forteller hun.
De voksne fortalte henne at det bare var en forlovelse, for å berolige henne.
– Det kommer ikke til å skje noe før du er 18, sa de. Så jeg ble lurt inn i et ekteskap uten mitt samtykke.
Siden Daniella var mindreårig, kunne hun ikke gi et gyldig samtykke.
Debatt: Når ære blir kriminalitet
Ble redd: – Følte at jeg ville miste barndommen
Etter seremonien måtte hun bli igjen hos sin tante, onkel og fetter. Det gikk opp for Daniella hva som egentlig hadde skjedd.
– Jeg følte på en sterk frykt og en skuffelse, for jeg hadde forventet at familien min skulle spurt om hva jeg tenker om det, i stedet for å gjøre det på en måte som ble som en felle.
– Hva var du redd for?
– Jeg følte meg ikke moden nok til å skulle bli sett på som en kone, eller en forlovet jente. Jeg følte at jeg ville miste barndommen. At jeg nå måtte oppføre meg som en voksen, for det var det de forventet av meg.
– Og så var det jo den seksuelle delen, som kom noen måneder senere. Den var også i bakhodet selv om jeg ikke visste hva det handlet om, forteller hun, og fortsetter:
– Jeg visste jo ingenting, men jeg følte bare at den rollen var for stor for meg. Det var liksom en følelse i kroppen av at nå vil de at jeg skal endre meg, men det klarer jeg ikke. Jeg var jo et barn. Nå måtte jeg late som at jeg var voksen for ikke å plage dem eller irritere dem, og bare for å tilfredsstille deres behov.
Leiligheten lå et par T-baneturer unna moren og faren. Dit måtte hun dra i helger og ferier for å være deltidskone og hushjelp. Den nære relasjonen hun hadde hatt til fetteren gjennom oppveksten, gjorde situasjonen enda vanskeligere for henne.
– Jeg har ofte tenkt at det hadde vært mye bedre om han var en fjern fetter, for da hadde jeg ikke hatt et søskenforhold til ham. Jeg vokste opp med ham som om han var storebroren min, forklarer Daniella.
Fetteren ønsket, som henne, heller ikke «ekteskapet» i starten, ifølge Daniella, som sier at han påpekte at hun bare var et barn. Men grensene i tvangsekteskapet ble gradvis flyttet. Hun fikk beskjed om at hun måtte tilfredsstille ektemannen sin. Det skulle ikke lenger bety noe at hun var mindreårig. Også han endret seg gradvis, ifølge Daniella. Hun opplevde at han ble presset av storfamilien.
– I starten holdt han en fasade for å vise dem at han var sjefen. Etter hvert følte jeg at han begynte å like makten han fikk. Jeg opplevde mye vold og mange seksuelle overgrep, forteller hun.
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Daniellas metoder
Daniella ville tidlig ut av barneekteskapet med fetteren, men «skilsmisse» var aldri aktuelt for familien. For å overleve, fant Daniella tidlig på kreative metoder for å holde fetteren på avstand.
For å slippe unna en del av de seksuelle overgrepene, kjøpte hun konditorfarge for å forfalske menstruasjon. Hun hadde lært seg at hun ble sett på som uren mens hun hadde blødninger. Da trakk fetteren seg unna, forteller hun.
Da hun fra videregående skole måtte bo sammen med fetteren og hans familie på fulltid, som hun kaller det, gikk hun mer drastisk til verks for å beskytte seg selv mot voldtektene.
Daniella diktet opp og forfalsket en legeattest som bekreftet at hun hadde en smittsom blodsykdom og var satt på regelmessig sprøytebehandling. De voksnes norske språk var begrenset og hun var nøye med detaljene.
– De ble sjokkert. Jeg var urolig for at de kunne avsløre meg, for eksempel ved å bli med meg til legen. Mye kunne gå galt. Men planen var vellykket. For dem var smittsom blodsykdom forbundet med HIV, og de begynte alle å holde avstand til meg. Det var jo akkurat det jeg ville. Avstand.
Daniella håpet at fetteren gikk lei av henne og ville skilles, men familiens skepsis vokste fram. Under tvang ble hun sendt til Irak og lege der, hvor det ble tatt blodprøver og underlivsprøver.
– Jeg følte en intens uro inni meg til de prøvene skulle komme, og til resultatet skulle bli avslørt, forteller hun.
Les også: Ekspert om Trumps trusler: – Kan bli et «mini-Nato» i Nord-Europa (+)
Vendepunktet: – Det var da det stoppet
Onkelen ble rasende og voldelig. Hun fryktet for livet sitt. Onkelen mente at narrespillet hennes måtte bety at hun var utro eller forelska i en annen enn fetteren.
– Han sa at jeg var en hore, en skam for familien og at jeg ville ødelegge familiens ære.
Daniella åpnet seg for en kusine i Irak. Hun kunne ikke forstå problemet, for hun trodde at Daniella som jente i Norge hadde alle rettigheter og kunne bestemme selv. Det sjokkerte Daniella. Alt hun ville var å skille seg. Og på en måte bli et barn igjen.
Daniella klarte å overbevise onkelen og fetteren om den virkelige grunnen til at hun hadde lurt dem, at hun følte på ekte anger – og fikk reise hjem med det planlagte flyet.
– Det avgjørende var nok at de tenkte at dette var såpass skremmende for meg at jeg ikke ville tørre å bryte regler og plikter igjen. Trusler og vold ble brukt for å holde meg nede, slik kulturen har vært i alle år, forteller hun.
Hjemme i Norge skulle vendepunktet komme, da Daniella var så desperat etter frihet at hun var villig til å risikere livet sitt. Hun betrodde seg til en minoritetsrådgiver ved skolen. Da ble hun møtt med en vennlighet og mykhet som sto i sterk kontrast til det hun opplevde på reisen til Irak, og brøt sammen på rådgiverens kontor.
Hun fikk nummeret til en krisetelefon i tilfelle akutt behov. Fire dager senere var Daniella kalt inn til et møte på skolen, med politi, rektor, rådgiver og barnevern.
– Flere i familien min ble pågrepet og varetektsfengslet rett etter, og jeg ble plassert i et beredskapshjem. Det var da det stoppet.
Uventet respons: – Har uttrykt at de er stolte
I dag er Daniella en fri kvinne. Hun jobber, er gift – av eget ønske og etter norsk lov denne gang – og har to barn.
– Livet mitt er veldig fint. Og jeg har klart å bearbeide mange av traumene. Jeg har bygget meg en veldig trygg base med familie og venner, som setter pris på meg og som stiller opp. Livet mitt er helt annerledes enn før. Jeg tenker ofte på at jeg banet vei for min egen datter. Hun skal slippe å gå gjennom det jeg gikk gjennom. Jeg har brutt det mønsteret for henne og for mine søstre. Det er jeg stolt av.
– Lever også søstrene dine i frihet?
– Ja, absolutt. Og de takker meg for det, smiler Daniella.
I høst har hun fortalt historien sin i bok, «1178 netter – historien om et tvangsekteskap», ført i pennen av Marte Spurkland på Gyldendal forlag. Hun har også vært intervjuet i flere medier. Det er en grunn til at hun lar seg intervjue og står fram med ansikt og fornavn.
– Målet mitt er at åpenheten vil føre til endring for flere. Det koster veldig mye å dra opp vonde minner, så jeg tenker at hver og en av oss som tar den kampen, tar den for å få en endring.
– Hvor lenge er du villig til å stå i denne kampen?
– Jeg står så lenge jeg må. Hvis min stemme betyr at én jente blir reddet, så er det verdt det for meg. For jeg kunne ha vært den jenta selv.
I forbindelse med bokutgivelsen var hun forberedt på kraftige, negative reaksjoner. Men trusler mot henne har uteblitt. I stedet har hun fått mange av det hun kaller fine tilbakemeldinger.
– Jenter fra moskeen, som jeg pleide å være en del av, har uttrykt at de er stolte over at jeg tar denne kampen. Ikke bare for meg, men for dem alle. Det har overrasket meg litt.
– Hva forteller den støtten deg om ytringsrommet for denne tematikken?
– Det forteller meg at det har blitt en ny åpenhet. Veldig mange blir nesten sjokkert av å høre at dette her eksisterer i Norge, som har vært og er preget av berøringsangst. Veldig mange har ikke kunnskap om æreskultur.
Les også: Her trener på krig i Oslo: – Vi tar soldatene inn i det ukjente (+)
Nekter å gjemme seg
Det er ikke et alternativ for Daniella å være stille og redd for sin egen sikkerhet.
– Hvorfor skal jeg gjemme meg? Hvem er det jeg egentlig skal gjemme meg for? Det er jo de som må skamme seg, ikke sant? Jeg har en historie som veldig mange sikkert vil kjenne seg igjen i, og den vil bli mye sterkere hvis de ser meg og ser at jeg tør. At jeg ikke er redd for mennene som kan skade meg for deres æres skyld. Jeg nekter å skjule meg selv for å tilfredsstille deres ære.
– Er det fordi du mener at du ikke har grunn til å være redd lenger, eller er det fordi du nekter å la det styre livet ditt?
– Jeg nekter å være redd, først og fremst, og for det andre så er det en viss risiko i det meste man gjør i livet. Jeg kan jo krasje når jeg kjører bil, men jeg gjør det likevel. Jeg er villig til å ta den risikoen hvis min historie kan bidra til å hjelpe noen, slår hun fast.
Daniella skulle gjerne hatt et forbilde og en veiviser selv for mange år siden.
– Jeg tenker at jeg har et ansvar for de som ikke tør å ta det valget. Ofte vil man ikke se mulighetene før man ser andres vei. De fleste sitter bare med frykten for å kunne bli drept.
– Systemet er problemet
Selv om hun synes familiemedlemmene fortjente sin straff, bebreider Daniella først og fremst kulturen og systemet de tilhører.
– Det er veldig komplekst. Jeg har sett hvordan ting fungerer i en gammel kultur som undertrykker kvinner. De tenker ikke selv og er underkuet av frykt, slik jeg ser det.
Daniella lurer på hvorfor ingen i samfunnet eller fra myndighetshold oppdaget forholdene i hennes storfamilie og grep inn. Hun mener kvinner fra miljøet hun vokste opp i burde vært pålagt å lære norsk, delta på aktiviteter og bli sosialisert.
– Det ville åpnet øynene deres. Uten slike krav, er de så avhengig av mennene at de ikke klarer seg selv, påpeker hun.
Hun ønsker at kvinner som er undertrykte av kultur, religion og tradisjon blir gitt verktøyene de trenger for å kunne trosse sine dominante menn, sette skapet på plass og fortelle dem at de ikke kan styre dem her i Norge.
– Disse menneskene er vant til tvang, vant til å bli stilt krav til. Norge er altfor snille og forsiktige med dem. Det må bli obligatorisk for kvinner å komme seg ut av hjemmet. Det motsatte er skadelig både for dem og for hele familien. Jeg føler at min mor kunne ha vært en helt annen person hvis hun hadde hatt lov til å tenke selv og kjent til rettighetene sine.
– Gjelder ikke alle muslimer
Også guttene og mennene er ofre for systemet, mener Daniella.
– De kommer jo fra et system hvor de blir tvunget til å behandle sine søstre og koner på den måten, og er lært opp til det fra de var barn selv. Min fetter er et eksempel på det. Han var jo ikke dominant og voldelig i starten, for han ville egentlig ikke dette her, men ble presset til det.
Kulturen, som hun hele tiden har referert til i dette intervjuet, forklarer Daniella at er en blanding av gamle tradisjoner og kultur som henger ved dagens generasjoner, lavere utdannings- og kunnskapsnivå og tolkning av religiøse skrifter.
– Selv om min familie er muslimer, så vil ikke det si at alle muslimer praktiserer den type æreskultur. Det handler litt om hvordan familien tolker islam. Hva gjelder tvangsekteskapet jeg var i, tenker jeg at det kommer veldig mye av tradisjonene der familien min kommer fra i Irak. Der er det også forskjell på by og bygd og landsdeler. Min egen familie har på en måte blitt utdannet i miljøet de vokste opp i, og det er den eneste utdannelsen de har. Når de ikke vet noe annet, så er det jo det de forholder seg til.
– Det er også viktig å påpeke at mange muslimer er imot tvangsekteskap og æresrelatert vold, slutter hun.
Kommentar: Henger æresrelatert vold sammen med islam?
– Eksisterer i mange kulturer
Hina Qazi-Aarud har over 20 års erfaring på feltet æresvold og vold i nære relasjoner. Hun fordyper seg i fagfeltet og har blant annet jobbet som mangfoldsrådgiver og voldskoordinator. Hun er i dag ansatt som rådgiver i politiet.
– Æreskultur oppstår av tradisjoner sammensveiset med religiøs tro og tolkning. Eksempelvis har koranen mange påstander om riktig levesett, men de utøves på forskjellige måter og brukes som en unnskyldning, sier Qazi-Aarud, og utdyper:
– De fleste har «ære» i positiv forstand – det vi i vestlige samfunn gjerne kaller stolthet. Vi trenger en positiv sosial kontroll for ikke å få anarki i et samfunn. Ære er eldre enn religion, men religion har også påvirkning på æreskultur gjennom tolkning av religion og religiøse skrifter. Det handler om å opprettholde familiens anseelse, eksisterer i mange kulturer og tradisjoner og på mange forskjellige måter.
Hun gir et par eksempler:
– I Somalia er kjønnslemlestelse en vanlig metode, men det forekommer ikke like hyppig i andre land, som for eksempel Pakistan, hvor kontroll over sosial atferd og tvangsekteskap er mer utbredt. Vi må skille mellom æreskultur og metodene som brukes, som er negativ sosial kontroll. Begge deler lever også, i negativ forstand, i beste velgående i konservative kristne miljøer, påpeker Qazi-Aarud.
Hun er selv vokst opp som muslim under det hun kaller et veldig konservativt religionsmisbruk. Da hun ble plassert i fosterhjem, var det i en familie som hørte til i den kristne sekten «Livets ord».
– Rent psykisk var det siste faktisk hakket verre. De har samme trosretning som «Sannhetens ord», som vi er blitt kjent med i «Vårt lille land» på TV 2, i serien «Under Guds øye» nå i høst. Jeg kan skrive under på at serien ikke er en overdrivelse.
Basert på sin erfaring med æreskultur og negativ sosial kontroll, adresserer Qazi-Aarud ett av problemene hun ofte møter.
– Et stort problem er at noen moskeer tar på seg meglerrollen i familiekonflikter som gjelder negativ sosial kontroll. De forstår ikke risikoen i det. Det er en oppgave som skal ligge til rettskyndige fagpersoner i et profesjonelt hjelpeapparat. Dette har moskeene null kunnskap og kompetanse til. De vil redde anseelsen til islam og enkeltfamilier, men resultatet blir som regel at de utsatte fortsetter å leve i dette.
Debatt: Integreringskontrakt eller æresvold?
Les også: Tror Daniellas rystende fortelling om tvangsekteskap kan bane vei
