– Jeg husker jeg så'n første gang, syntes han ligna en blanding av Ron Wood, Joey Ramone og Alice Cooper. «Vil du bli vokalist i Backstreet Girls?» spørte jeg. «Jeg skal tenke på det» sa Bjørn. Han tenkte. I 20 sekunder, så kom svaret: «Ja, jeg blir med! ».

Direktør Baarli er allerede på plass på «kontoret» med et duggfriskt glass hvitvin på bordet når jeg ankommer Trikkestallen. Det er her han liker å gjøre intervjuer. Den raspende latteren, sånn «hæ hæ hæ», kommer straks han minnes ansettelsesprosessen av Backstreet Girls’ legendariske vokalist Bjørn Müller, for over 40 år siden. Det er ett av mange, gode minner. Men, våren har vært tung. For alt gikk i svart da Müller døde brått i fjor høst, etter å ha slitt med sykdom.

– Det var Ziggy, en kompis av oss som bodde sammen med Bjørn, som ringte meg og fortalte det. Jeg satt meg ned og liksom tenkte: hæh? Skjønte det ikke. Bare glante i veggen. Så kom tårene. Hvorfor, liksom? Hvorfor? Det var helt forferdelig. Jeg tenkte mest på familien hans.

– Ante du at han var så syk som han faktisk var?

– Ja, jeg visste han var litt dårlig. Men, det var ikke lenge siden han hadde stått på scenen og levert som bare f.

Sosiale medier flommet over av bilder, kondolanser og minneord om et menneske som har satt dype spor etter seg, i både inn- og utland. Alle konserter ble avlyst, unntatt Backstreet Girls’ faste romjulskonsert på Rockefeller. Den ble omgjort til en minnekveld for Müller, og omtales som et sterkt, følelsesladet, historisk øyeblikk i norsk rock. Og hele tiden det var nok flere som tenkte i sitt stille sinn at dette også var slutten for bandet. At det ville bli umulig å fortsette uten den to meter høye frontmannen fra Fredrikstad ruvende bak mikrofonen.

Begravelsen ble holdt med kun familien og de nærmeste til stede. Petter var med og bar kista.

– Det var en fin begravelse, sier han, og blir blank i blikket. Det må være første gang jeg har hørt at stemmen til Baarli ikke holder helt.

– Fy faen, det er tøft. Av og til, når jeg sitter hjemme og lager låter, så tar jeg meg i å skulle sende dem til Bjørn på telefonen, sier han og plukker opp iPhonen som inneholder tusenvis av sanger han har laget. Han blir stille. Gnir seg i øyekroken. Kremter.

– Det tar tid for ting å synke inn. Å akseptere at det er tilfelle at han er borte. Men, det er bare å hedre mannen.

– Hvordan vil du beskrive Bjørn Müller?

– Det fantes ikke noe vondt i Bjørn. Han var snill og kul mot alle. Ble kamerat med både uteliggere og direktører, og til og med en doktor. Og han kjente alle. Han var smart, og ikke minst så var han den kjente vokalisten. En superstar.

Det fantes ikke noe vondt i Bjørn. Han var snill og kul mot alle.

—  Petter Baarli

Smilet er aldri langt unna. Heller ikke den evige optimisten. For Petter Baarli har tro på livet etter døden. Ja, ikke sånn for folk flest altså, men for Backstreet Girls.

– Å miste Bjørn? Det var som å miste høyrearmen. Men nå har armen begynt å vokse litt ut igjen, heldigvis. Det går bra. Eller, det må det jo gjøre. Så vi kommer til å fortsette å spille, og jobber i disse dager med å finne en ny vokalist. Vi har allerede booket studio til den neste LP’n, for vi var i gang med den med Bjørn. Så jeg har laget masse, masse låter som vi har begynt å øve inn.

– Så sirkuset ruller?

– Sirkuset ruller. Det er terapi. Vi må ut og spille. Det hadde Bjørn ønsket at vi skulle gjøre, også. Jeg kan ennå høre han. «Vi skal aldri gi oss gutter. Aldri slutte med rock’n’rollen» pleide han å si. Og der er jeg helt enig med Bjørn. Vi skal spille om det så bare er på trass.

– Er det ikke vanskelig å erstatte en så tydelig frontmann?

– Jo. For vi vil jo aldri få tak i Bjørn igjen, sånn som Bjørn var. Det vi må gjøre er å finne en som er seg sjøl. Som har samme humor og seriøsitet. Noen har lurt på om vi ikke kan finne en engelskmann, men da blir det så mye styr, for så må han lære seg alle de gamle låtene, og hele historien, så nei. Nå er jeg er 60 år gammal, så det orker jeg ikke.

Alder, ja. I en verden der Mick Jagger er 80, er en sekstiåring bare som drittunge å regne. Nå har ikke Petter Baarli bursdag før i september, så foreløpig er han bare 59 og ett halvt. Og, mens Mick Jagger lovte å kutte ut rocken når han ble 30, lovte Baarli i et gammelt intervju å gi seg når han ble 50.

– Ingen av dere har holdt ord?

– Nei. For dette er så gøy, og tida går så jævlig fort! Og så er det bra å spille, både for hodet og for kroppen, sier han.

Han er en stilfull herremann: svart hår, svart sminke rundt øynene, Palestina-button på den fillete denimjakka og et smykke rundt halsen formet som et plekter, med «Hizbollah Rock’n’rolla» gravert inn. Trange jeans, og på føttene: svarte, spisse sko. Sånn er han twentyfour-seven, enten han står på scenen eller går på tur. Når han ikke spiller konserter holder han seg i form på andre måter.

– Da går jeg turer, ja. Er glad i det. Opp og ned til polet, hæ hæ hæ! Det er jo 7–800 meter oppe i gata her. Bærer du en treliters med vin fram og tilbake noen ganger i uka er det bra trening, skal jeg si deg.

Stort sett går helgene til spillejobber. Når han kommer hjem søndag kveld er det bare å lande, få ned adrenalinet. Før pleide svensken som drev den brune pizzarestauranten over gata å gjemme unna to flasker vin og en halv flaske Jack Daniel’s til Petter på et hemmelig sted i blomsterbedet i bakgården. Så hadde han litt å kose seg med når han kom hjem fra jobb. Ifølge Baarli likte svensken også Chuck Berry, og han hevder restauranten hans var det nærmeste vi kommer den legendariske New York-klubben CBGB i Oslo.

– Ja, han flytta til Drammen, han. dessverre. Men altså, mandager er mine søndager. Da veit folk at de ikke trenger å ringe meg.

I den nye podkasten «Turnébussen» forteller Petter Baarli om rockelivet. Og minnes med et smil noen av de første konsertene med Backstreet Girls, blant annet en turne i Nord-Norge i 1987 da bandet var helt ferskt. På en av konsertene var de nær ved å få bank av et illsint publikum som var blitt forespeilet dragshow à la Great Garlic Girls. Påkjenningen var såpass heftig at de måtte døyve sjokket med forfriskninger etter konserten. Vodka og kaviar på kommunehuset.

På Andøya ble de booket som taffelunderholdning i restauranten av en hotellsjef som åpenbart ikke ante hvem han hadde bestilt. Etter første riff klikka hotellsjefen i vinkel og ba dem skru ned. Så Baarli skrudde ned Marshall-forsterkeren på 0,5, det laveste han noen gang hadde spilt. Og publikum? Det var et ektepar på 70, som satt og spiste middag foran scenen. Etter tre låter var det slutt. På hotellrommet gikk det visst såpass for seg med festing og knusing at det ble oppslag i lokalavisa og turnémanageren ble helt nervevrak. Petter Baarli ler godt når han ripper opp i de gamle sakene. Men fyllekalaser og et hardt liv på veien til tross, så er verden er full av 35-åringer som ser langt mer slitne og dratt ut enn gitarhelten fra Skedsmokorset. Kanskje er lykken å vie hele livet til det du elsker mest på jord? En slags vaksinasjon mot aldring?

– Hva gjør du med huden din, du har jo nesten ikke en rynke? Har du tatt Botox?

– Hæh? Nei, nei. Jeg spiser vitaminer. Det har jeg og Bjørn alltid gjort.

– Du må ha gode gener.

– Jeg veit ikke. Jeg ble nekta på polet for 12 år sida. Helt sant! Men se på far min, han er 87. Sprek som søren. Han kom nylig og så oss spille. Og så trener’n litt, og minner meg på å ta en dram hver kveld. Sånn før du legger deg, vet du, så du holder deg i form. Jeg tror det er bra å nyte, så lenge du har kontroll, selv Keith Richards har vel skjønt det nå. Han tar seg fortsatt en øl og røyker en joint, for det gjør de fleste musikera i utlandet. Her hjemme er det ikke lov. Men alle har sitt. Noen liker kaffe, noen liker vin, noen liker sigaretter.

Og, sånn apropos det, nå må han ut og ta en røyk. Og da kan vi bruke tiden på en kort oppsummering:

Under oppveksten kan han ikke huske at morens familie ble nevnt en eneste gang. Isteden føltes det som om morfaren bar på en hemmelighet. Det var taterblod i slekta, på morfarens side. Men ingen ville snakke om det, det var skam. Det var heller ikke så populært å ville bli rockemusiker. Og Petter Baarli, som var liten av vekst, og prøvde å se ut som Bryan Ferry, ble mobba på skolen. Han oppdaget punken, men det var storebror Bjørn Terje, eller Terte som han ble kalt, som ledet han inn på den rette musikalske vei.

– Ja, han sa, ikke hør på Kiss og de tullebanda der, hør på Angus Young og AC/DC, sier Petter, som har røkt ferdig og er tilbake ved bordet.

– Husker du den første plata du kjøpte for egne penger?

– Jeg tror det var «Blue For You» med Status Quo.

Som fjortis satt han heller hjemme og øvde enn å henge ute. Skulket skolen og satt på med onkelen til Jessheim for å kjøpe gitarstrenger. Han, som hadde vært god i fotball, la idretten på hylla den dagen han fikk holde en ekte, elektrisk gitar i egne hender. Da var det gjort.

– Var foreldrene dine forståelsesfulle?

– Mora mi var det. Men ikke far min, han ville at jeg skulle i militæret og alt sånt. Han var veldig streng. Men han har snudd nå, han har skjønt at jeg er seriøs. Så nå er’n stolt. Det tok bare tredve-førti år, ler han.

Både han, Bjørn Terje og søsteren Anne Kari er musikalsk begavede.

– Var foreldrene dine musikalske også?

– Egentlig ikke. Men fatter’n digga boogie woogie-rock, og mutter’n jazz. Så det var mye musikk hjemme. Dem ble skilt da jeg var 12 år. Mutter’n tok dessverre livet sitt for noen år siden, men jeg har bare gode minner om henne.

– Liker du jazz?

– Nei. Jeg har prøvd å høre på Miles Davis nitten ganger, men får det ikke til.

Når Petter Baarli ikke spiller og øver med Backstreet Girls, er han med å opprettholde arven etter Joachim Nielsen med bandet Valentourettes, sammen med Petter Pogo og Runar «Kula» Johannessen. Tidlig i karrieren, da han var hjemløs, fikk han bo på sofaen hjemme hos Joachim Nielsen. Han er full av lovord om Jokkes geniale formidlingsevne, som som ofte kommer i bakgrunnen av alle rølpehistoriene.

«Han satte ord på saker uten at du må gå til kulturhuset med skjegg for å forstå hva det dreier seg om. Rett i trynet på en elegant, lettfattelig måte» skrev han da han ble bedt om å skrive om Nielsen i Aftenposten. I disse dager spilles det en ny runde av stykket «Verdiløse menn», basert på Joakim Nielsens musikk, med Petter Baarli som kapellmester.

– På Chat Noir, og greier. Ja hvem skulle trodd det? smiler han.

– Direktør og kapellmester, det er ikke verst?

– Og gitarist og maler, sier han og trekker opp to tegninger han har med i veska: en av Elvis i Vegas-jumpsuit med en flaske vin i hånda, og et selvportrett.

– Jeg har alltid tegna. Og så var det var en på plateselskapet som så en tegning jeg hadde gjort av Joey Ramone, som mente jeg burde stille ut. Så ble det sånn.

– Det er blitt flere utstillinger?

– Ja. Jeg liker å flippe litt med kunsten. Sette folk i uvante situasjoner. Etter at Bjørn døde får jeg stadig spørsmål om å tegne Bjørn, og male Bjørn. Jeg har tegna han mange ganger. Og så har jeg tegna Åge Aleksandersen, Kjartan Kristiansen i DumDum Boys og Jahn Teigen som tar splitthopp.

– Men, du tegner ikke hvem som helst?

– Nei. Ikke Bono.

– Å?

– Nei, det kommer ikke på tale. Han er jo Israel-venn. Det som skjer der nede er helt forferdelig. Jeg er gift med en palestiner, så jeg får det rett inn hver dag. De bomber sjukehus, mødre og unger på 4–5 år blir skutt i filler, det er umenneskelig.

– Har kona di familie der nede?

– Nei, familien kom som flyktninger for mange år sida, og alle er her. Det får vi være takknemlige for. Men det er en stor familie, og de følger selvfølgelig med på det som skjer der nede.

Baarli sier ekteskapet har holdt fordi begge gir hverandre rom. De er ikke et sånt par som må sitte arm-i-arm hele tida. Han er allergisk mot folk som tar med kjærester på øving eller turneer.

– Nei, det fikser jeg ikke. Da blir det en helt annen stemning. Det er en egen sjanger når vi er på jobb, bare gutta. Kona mi gidder ikke engang komme på konserter med mindre det er noe spesielt. Vi gir hverandre rom, og så koser vi oss når vi koser oss.

En time og tjue minutter. Det er Baarlis oppskrift på en perfekt konsert. Sånn: «Gå inn på scenen. Spell. Og gå av. Så kommer du tilbake og gjør et ekstranummer og forsvinner.»

– Ikkeno’ mer. Da vil folk ha deg tilbake. Er gjerne med og spleiser på bot til folk som insisterer på å spille ekstranummer etter ekstranummer.

– Hvor mange konserter har du spilt? Har du noen tall?

– Det må ha vært fem-seks tusen, i hvert fall. Vi har spilt 1200 bare med Valentourettes. Backstreet begynte jo 1984, og vi har spilt hele tiden.

– Har du noen sånne beste konsertopplevelser?

– Det er vanskelig å velge én, jeg syns stort sett alltid det er gøy. Men da vi spilte på Tons of Rock sist var det drittfett. Vi sprengte hele teltet. Det var visst plass til 6000 og så kom det 8–9000. Roskilde har også vært gøy. Jeg synes jo at hver konsert er kul, man må bare vri i hodet sitt og være til stede.

«Den følelsen det gir deg når du står der med alle de wattsa i ryggen og alle spiser av hånda di … og fuck you!» Sitatet tilhører Bjørn Müller, i dokumentarfilmen «Backstreet Girls – Tilbake Til Moutathal». En gritty film som viser kontrasten mellom møter med innbyggerne i en sveitsisk alpelandsby der til og med borgermesteren er blodfan, og hverdagen hjemme, med møter hos NAV i Oslo.

– Kan du beskrive følelsen av å komme ut på scenen på et stappfullt Rockefeller?

– Det er bare … så tett. Helt vilt. Det finnes ikke en følelse som er bedre enn det, skjønner’u. Spiller ikke noen rolle for meg om det er ti tusen publikummere eller om det er ti, det finnes ikke noe som er bedre i verden enn å stå på en scene og spille med gutta. Vi øvde i går, jeg, bassisten og trommisen. Vi sto og hoppa av glede så svetten rant. Det er så deilig, den følelsen.

– Det høres ut som en rus en kan bli avhengig av?

– I aller høyeste grad. Men samtidig så vet du at folk kommer for å se deg, og da har du ansvar for å levere. Jeg var ikke så mye på skolen, men jeg tok en teatertime i fjerdeklasse. Bare en. Og der lærte vi et triks: Hils på veggen! Det vil si at når du kommer ut på scenen så ser du rett mot veggen, over hodet på publikum. Da tror de at du ser på dem. Og så kan du finne deg en person nær scenen, gjerne ei dame, og så ser du henne direkte i øya. Da har du publikum akkurat der du vil.

– Og når du kommer av scenen?

– Da er du helt gjennomsvett og utslitt. Og må helle i deg en halvliter med vann. Så kommer endorfinene, og du kan gå i hotellbaren og lande litt. Det er den beste feelingen, sier han og slår ut med armene så vinglass velter og Dagsavisen må redde unna opptaker, telefoner og ikke minst Baarlis tegninger. Servitøren kommer og tørker opp og jeg peker på Baarli og sier: – Det var hans skyld!

Baarli tar det med fatning.

– Dette er jeg vant til, det gikk bra. Sånt skjer ofte på scenen! Kunsten ble bare våt på baksida, hæ hæ hæ. Men altså, det trikset med veggen kan du bruke om det skjer noe gærent også, om det ryker en streng på gitaren for eksempel. Du må avlede oppmerksomheten, det er et tryllekunstnertriks.

– Du kunne blitt en god lommetyv da, kanskje?

– Ja, jeg stjal mye plater da jeg var liten. Da var det ikke alarmer på alt mulig heller. Den første plata jeg rappa var «Best of Creedence Clearwater Revival». Samtidig stjal jeg en trekant med sjokoladepudding og en skje.

Den første plata jeg rappa var «Best of Creedence Clearwater Revival»

—  Petter Baarli

– Er du nervøs noen gang før en konsert?

– Ja, litt. Eller mer spent, fokusert. Jeg har noen egne ritualer, tar noen armhevinger og …

– Ikke noe Antibac under armene, håper jeg? Jeg har hørt noen rykter …

– Nei erru’ gæren. Det var på Gardermoen under covid-19 det, da alle barene var stengte. Vi brukte det for å roe nervene. Gnidde det inn i ansiktet, under arma, overalt.

– Funka det?

– Har du trua så funker det. I hvert fall en ti minutters tid. Det er jo alkohol i det. Har du Paracet i tillegg, går det bra.

Etter at det ble kjent i miljøet at Baarli og bandet søker ny vokalist, er det mange som har meldt seg. Men, det tar tid å finne den som skal fylle tomrommet etter en så karismatisk mann som Bjørn Müller. Ikke bare skal han passe stilmessig inn, han må også ha samme humor.

– Når du skal leve med en person 22 timer i døgnet er det viktig. Vi ler av ting som ikke andre ler av. Når du sitter sammen i en buss i dagesvis og har spilt og spilt, da blir det mye rar humor. Og så må han være dønn seriøs. Er det øving, så er det øving. Hvis du ikke kan øve, så får du heller gå på ski, eller noe.

– Der er du nådeløs?

– Ja, det må jeg være. Det er mye mer disiplin enn mange tror. Folk betaler jo for å komme på konserter, og da må vi være så bra som vi bare kan. Og gi folk et show.

– Glitter på øyelokkene, leopardmønster og duck walk?

– Ja. Et band skal se ut som et band. Da kan du ikke bare stå der i en trøtt genser og spille ballader.

Bjørn Müller var ikke bandets første vokalist. Arne Årnes sang på første LPn. Müller kom inn som nummer to, og med han stemte alt fra første øving.

– Den gangen spilte Bjørn i et Ramones-band som hadde varma opp for oss på rockeklubben Renegat i -85. Jeg husker jeg og bror min så han på Stortorget, at han så jævlig kul ut. Vi ba han med hjem til oss på Linderud. På T-banen spørte vi: «Vil du bli vokalist i Backstreet Girls? Du må svare kjapt, vi har gigs neste hælj. Du har tre dager på deg». Han tenkte på det. I 20 sekunder. Så slo han ut med de lange arma sine: «Jeg blir med!» Det er 40 år siden. Siden har han vært vokalist i bandet, med et lite opphold den tida da han begynte å høre på grunge. Da fulgte en kort periode med ett par stand-ins, men ikke lenge etter var Bjørn Müller tilbake.

– Vi matcha perfekt. Husk, han kunne alle Ramones-låtene og alle Alice Cooper-låtene. Alle. Men ingen blueslåter. Han likte det han likte, og elska Ramones, sier Baarli. Og løfter opp telefonen.

– Nå er det over 6000 låter i telefonen her. Jeg lagde en nå, like før du kom. Og tre i går. Jeg har både tittelen på den nye plata og alle låtende i hodet. Vi trenger bare finne han som skal synge.

Når han sitter og lager låter er det ikke fritt at han tenker på hva Bjørn hadde sagt eller tenkt om ditt og datt. Da hender det han kikker opp på den svarte ravnen som har begynt å komme og parkere på balkongen utenfor stuevinduet hans.

– Ja, jeg snakker litt med Bjørn, sånn inni huet mitt.

– Tror du på et liv etter døden, sånn for folk flest mener jeg?

– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg tror det blir helt svart. Men, jeg tror på karma.

– Å? Hvordan da?

– At er du kjip lenge nok, så forsvinner du. I hvert fall fra livet mitt.

Les også: Backstreet Girls søker ny vokalist: – Hvis du ikke kan øve, får du heller gå på ski

---

5. favoritter:

Musikk: AC/DC. Chuck Berry, Jimi Hendrix. – Ja og Stones’ «Jumpin Jack Flash».

Bok: Leser mest biografier. Steven Tyler-boka «Does The Noise In My Head Bother You?». – Den kan jeg kjenne meg igjen i.

Film: «Gudfaren»-filmene. – Helst ener’n og toer’n.

Mat: Flesk og duppe. Ribbe. Fransk fondue, eller noe arabisk.

Sted: Oslo. – Likte London før, men det er blitt helt Bjørvika.

---

---

Hans Petter Baarli (59)

Gitarist og låtskriver i bandet Backstreet Girls.

Direktør for eget firma Ertesuppehue AS.

Spiller «Hyller Müller»-konsert på årets Tons of Rock med fire forskjellige vokalister. Hvem det er, er foreløpig hemmelig.

Er også med i en ny runde med «Verdiløse menn» på Chat Noir.

Født og oppvokst på Skedsmokorset sammen med storebror Bjørn Terje og lillesøster Anne Kari.

Var opptatt av rock og fotball. Spilte i bandet Slips

Spiller også i flere andre band, blant dem Valentourettes.

Hater ballader, med unntak av Springsteens «The River» som han kaller «tolererbar.

Bor på Torshov i Oslo. Gift med Fida Jeries Baarli, sekretær på Antirasistisk Senter.

---