Wongraven. Bare smak litt på det navnet. Det er som hentet fra en gotisk roman fra 1800-tallet. På selveste påskeaften, dagen da Kristus ifølge bibelen ble lagt i graven, skal Sigurd Wongraven og bandet hans spille på Infernofestivalen i Oslo. Med dette dystre bildet som bakteppe, har jeg visualisert et mollstemt møte. Isteden kommer mannen bak de populære Wongraven-vinene selv, iført jeans og hettegenser med bil-logo på brystet – Porsche, selvsagt – og vil drikke frekk, oransjefarget vin: Heinrich Graue Freyheit er, ifølge menyen hos Vin i Bjørvika, fyldig, strukturert og smaksrik med noe tannin og en lang, mineralsk avslutning. Berusende melankolsk, med litt mørk, bitende humor.

– Heinrich har ofte veldig kule viner. Mer enn at de lager så jævla gode viner, så lager de interessante og morsomme viner. Noen ganger kan det være en kvalitet, mer enn at smaken har noe uvanlig ved seg. Jeg vet ikke om de fremstilles biodynamisk eller økologisk, men jeg tror det er biodynamisk, sier Wongraven.

– Hvordan ble du så interessert i vin?

– Jeg har lenge hatt vin som interesse som privatperson, en interesse som jeg pleier å si med et lite glimt i øyet at kom ut av kontroll. Det var vel noen som sa til meg en gang at «Det er vel og bra at du er veldig interessert, men du behøver vel ikke å begynne å produsere vin av den grunn».

Det er gått 25 år siden han ga ut sin første vin. I 2012 startet han selskapet Wongraven Wines og i dag går butikken så det suser. At en komponist skulle bli dyktig på vin, gir mening. Sigurd Wongraven kan nemlig visualisere smak inni hodet sitt før han har spist så mye som en drue. Det har resultert i flere spennende viner: barolo, riesling, langhe rosso, samt øl og champagne.

– Det finnes nok merkeligere eksempler på folk som har gått fra andre yrker til å bli vinmakere enn min, sier han og nevner en tidligere interkontinental SAS-pilot som startet ølbryggeri i verdensklasse, og en børsanalytiker som gikk lei jobben og satset på å tørrmusserende viner fra Tyskland. Om Wongraven selv har spesielt utviklede smaksløker tviler han på.

– På et teknisk nivå er det å lage vin en treningssak, som jeg forstår langt mer av i dag enn jeg gjorde for 15 år siden. Men det elementet som ikke er en treningssak, er det som går på forestillingsevnen når du jobber med smaken.

Mørkets fyrste kjører Porsche. Trener ungenes fotballag. Elsker Italia, pasta og modnet ost. Når han og resten av Satyricon spiller på Infernofestivalen kommer det nok til å gå en kule varmt backstage, i en orgie av nøtter og avokado.

Vi ber om sunn mat på rideren.

—  Sigurd Wongraven

– Vi ber om sunn mat på rideren. Det har vi gjort krav på de siste snart 20 årene. Ikke dyre ting, men sunt brød, for eksempel. Ikke loff, men grovbrød.

Å være på turné er ifølge Sigurd Wongraven en evig kamp mot å unngå å bli syk. For sånn er det å være på veien: the show must go on.

– Avlyse konserter, det gjør man ikke. Alle som har holdt på en stund, har lagt til seg den tøffheten som kreves for å spille når du er syk.

– Så det er null øl, dop, sprit og junkfood? Kjenner nesten at jeg blir litt skuffa, jeg …

– Jo, vi vil ikke ende opp som en sånn dvask, uinspirert gruppe. Kom heller med noe sunt fett som vi har jævlig godt av. Det er også hensiktsmessig, for ofte kan det være dårlige hygieneforhold på konsertarenaer. Da kan det være smartere å ha frukt og grønt som det er et skall rundt, enn ting som må vaskes.

Selv har han spilt konserter med lungebetennelse, ørebetennelse og bronkitt.

– Det går, men du lever ikke noe lenger av det. I tillegg til å ha vært syk, så har jeg også slått meg flere ganger.

De som har sett Satyricon live har fått med seg at ekstrem hoderisting også er et fast innslag på scenen.

– Jeg syns det er et mirakel om dere ikke har fått krystallsyken alle mann.

– Nei, jeg har ikke det. Men jeg er på mitt andre ryggprolaps. Det første, det var sånn det de kaller degenerativt prolaps, etter slitasje. Kirurgen som skulle vurdere om jeg eventuelt måtte operere sa han hadde tatt seg friheten i å sjekke litt hva jeg holder på med. Så han hadde kikket på YouTube. «Når jeg ser de gjentatte bevegelsene over tid, så henger det godt sammen med MR-bildene og ryggsøylen din», sa han. Så det måtte til slutt opereres.

Dette var høsten 2019. Og ett år senere så ble han operert på ny.

– Det slo seg opp igjen, og det er dessverre vanlig, har jeg blitt forklart. De opererer for å fjerne smertene, men realiteten er at du sitter igjen med noe som er tørrere, sprøere og svakere skiver i ryggsøylen enn det naturen ga deg.

Når det går på stumpene hender det at Sigurd Wongraven tar seg i å tenke på gamlegutta på sagbruket hjemme i sin barndoms hjembygd. De første 6–7 år av livet sitt bodde han og familien på en gård i Tetlia i Overhalla, et lite bondesamfunn i Nord-Trøndelag.

– De gamle karene på sagbruket virka skumle, fordi de hadde halvfingre, kvartfingre og manglet fingertupper alle mann. Jeg husker vi var der og hilste på onkelen til en kompis. Det var jævlig skummelt, bråkte som faen. Vi gikk rundt og håndhilste på disse folka, og hver gang du tok dem i hånda, så kjente du at de nesten ikke hadde fingre. Så jeg pleier å si til de jeg jobber med, at hvis målet ditt er en karriere innen rock’n’roll, må du regne med å miste noen fingre underveis.

– Det tar med andre ord på å gjøre en skikkelig jobb?

– Ja. Jeg har også kraftig tinnitus på begge ørene, og hørselsskader som er definert medisinsk. Det er altså ikke bare noe jeg føler, jeg har det fått testet. Det er plagsomt, og gjør meg trist. Men på den andre siden tenker jeg at hvis jeg ikke hadde utsatt meg selv for de situasjonene, ville jeg nok ikke ha vært med på alt jeg har opplevd.

– Hvordan da mener du?

– Det er noe med at hvis du holder deg for ørene og jeg snakker til deg, så høres stemmen min helt annerledes ut. Så det ville være helt urealistisk å stå med hørselvern og fintune Satyricons lyd. Resultatet er at selv om jeg vet at det er dumt, så må ørepluggene ut. Jeg kan ikke stå med et totalt manipulert lydbilde.

– Mange ganger har også folk gjort tekniske feil, som har gjort at vi har fått sterke lydstøt av feedback. Det har jeg tenkt at kommer til å følge meg hele livet. Den beste måten å fungere på, er som eksperten sa til meg for mange herrens år siden, at «den tinnitusen er dessverre irreversibel. Det er veldig invasivt, men du kan konservere det herfra ut, så pass på at det ikke blir noe verre».

– Beskytter du deg nå da?

– Nei, enten må jeg gjøre ting på den måten som jeg kjenner, eller så må jeg bare slutte. Men jeg anbefaler alle andre å ta vare på seg selv, for det finnes garantert smartere måter å gjøre det på enn jeg har gjort. Jeg er tross alt ikke et barn av trygghetens tid, jeg vokste opp i en tid med dårlig HMS.

– Vel, jeg har sett føttene til en ballettdanser også, de er jo veldig skadet mange …

– Der sier du noe. Jeg er gift med en tidligere danser. Hun har hypermobilitet i skuldre, den type ting. Og hun hadde ikke engang en veldig lang karriere i dans, og omskolerte seg til fysioterapeut. Men hun danset mer enn lenge nok til at dette preger kroppen hennes.

– Likevel ser det så vakkert og ukomplisert ut på scenen …

– Ja. Det var som en avdød venn av meg, en amerikaner sa: «There is no sound worse than the sound of a struggling drummer». Det kom opp under forberedelsene til Satyricons turné, når vi planla live-introen. Vi valgte bort en låt som øker stressnivået, og gikk for en som vi vet sitter. For meg er dette det viktigste, både som artist, men også når jeg er publikum. Jeg liker å se et band komme ut, osende av selvtillit, ro og overskudd, som om det er den største selvfølge at de er der. Det verste jeg vet er når du kan se at de er nervøse og litt redde, som om dette er vanskelig og litt for stort for dem.

---

Sigurd «Satyr» Wongraven (49)

Musiker og komponist i black metal-bandet Satyricon

Spiller på Infernofestivalen i Oslo i påsken

Bandet har gitt ut en lang rekke album

«Mother North», fra albumet Nemesis Divina rankes gjerne som bandets mest populære.

Albumets spesielle cover bryter også tydelig med annen black metal-estetikk: En rofugl korsfestet inne i en 3-dimensjonal ram, me, såkalt shadow box.

Han eier plateselskapet Moonfog.

I 2012 startet han selskapet Wongraven Wines.

Bor i Oslo. Gift med danseinstruktør og personlig trener Malin Wongraven. Sammen har de to sønner.

Og – han er Porsche-entusiast og kjører av og til race.

---

– Hva er ditt aller feteste ut-på-scenen-minne?

– Jeg har to. Download-festivalen i Donnington Park, England i 2006. Vi spilte på mainstage. Metallica var headlineren den kvelden, og jeg forsto det slik at det kom til å være rundt 80 000 foran scenen. På det tidspunktet hadde jeg spilt foran 50 000 på festival, så jeg hadde en viss idé om hvordan dette kom til å se ut. Men, da jeg kom ut på scenen, så var det en sånn utstikker, en catwalk. Når jeg gikk nedover catwalken følte jeg at den var så utrolig bred, og lang, og tok meg i å tenke: er det meg dere ser på? Eller er det en svær drage bak meg, liksom? Det var helt spektakulært.

Den andre store opplevelsen som har brent seg fast var første gang de spilte på Rockefeller i Oslo. Det var i 1996, og konserten var utsolgt. Tidlig på dagen hadde de hatt lydprøve og stått på scenen foran et tomt gulv og tomt galleri.

– Da jeg da gikk ut på scenen og så hvordan et fullsatt Rockefeller ser ut fra scenen, tenkte jeg, shit! Det var så tett, så nært. Det er noe med høyden på scenen og avstanden til galleriet som gjør at det føles kompakt. Når du står foran et utsolgt Rockefeller, er det akkurat som om alle kommer mot deg. Det er ikke skremmende, men humbling på en måte. Sånn wow, takk!

– Det høres ut som en deilig følelse?

– Ja, det er det.

– Hender det at du har scenenerver?

– Nei. Jeg er aldri redd. Tror faktisk aldri jeg har vært nervøs før jeg går på.

Les også: Stoltenberg om russisk Nato-trussel: – Det er de som er der ubedt

Som barn flørta Sigurd Wongraven aldri med de typiske guttetankene om å bli brannmann eller politimann. Det var musikk det måtte bli.

– Er du født med den black metal-energien som vi ser på scenen?

– Jeg tror det. Broren min og jeg hadde en nabo og ett par søskenbarn som alle var noen år eldre enn meg, og de matet meg med Black Sabbath, Deep Purple, Led Zeppelin. Nabogutten elska Kiss og broren min elsket Scorpions. Husk at Scorpions var et jævlig kult hardrockband, før det ble et balladeband.

– Å ja?

– De hadde Uli Jon Ross, en kreativ, bohemsk legende, på gitar, og lagde drittøff klassisk hardrock på 70-tallet.

Lenge trodde han at folk som spilte heavy metal alltid hadde vært metall-entusiaster.

– Ja, akkurat sånn som både Frost og jeg har. Men jeg oppdaget etter hvert at mange av dem jeg jobber med oppdaget heavy metal da de var sånn rundt 13-14-års alderen. Jeg begynte å høre på metall da jeg var 6 år.

– Jeg har til og med hørt du hadde en T-skjorte hvor det står «See you in hell» fra den tida?

– Ja, det er helt riktig! Å fy faen, vet du hva? Hvis noen hadde sagt «Jeg har din originale «See you in hell»-T skjorte og jeg kan bevise at det er din» hadde jeg vært villig til å legge en god slump penger på bordet for den. Det er så mye følelse knyttet til den T-skjorta.

Motivet var rått: en demon på motorsykkel foran et flammehav ved helvetes avgrunn.

– Å ta på seg den T-skjorta, den følelsen kan sammenlignes med en som alltid har ønsket å bli soldat, og for første gang tar på seg uniformen, legger tjenestevåpenet på skulderen og tenker: «I’m finally a soldier».

Skulle ungdommene i bygda kjøpe plater og kassetter måtte de inn til Namsos.

– Husker du den første LP-plata du kjøpte?

– Ja, det var en MC. Den kjøpte jeg på LP-hjørnet i Namsos. AC DCs «Let There Be Rock». En mer bibelsk start får du neppe.

– Hadde de godt utvalg?

– Ja, faktisk. De hadde et godt utvalg av plater og kassetter. Sånn var det på første halvdel av 80-tallet, at selv Namsos’ lille platebutikk kunne ha alt fra heavyrock til reggae og visesang. Det var også vanlig med platebutikker som bar preg av innehaverens personlige musikksmak.

– Det er tidlig å bli metallhode som seksåring. Da jeg var seks år hørte jeg på Betales, jeg …

– Jo, men vet du hva? En av de ytterst få tingene jeg likte som barn som ikke var metal, var The Beatles.

– Seriøst?

– Ja, jeg hadde en par-tre ting som var litt annerledes og kanskje ikke like enkelt å forstå: Beatles. Og Hans Rotmo.

Les også: Moren drept av far: – Vi må ta oppgjør med skammen

Og, her er vi ved en oppsiktsvekkende betroelse. For, Hans Rotmo var mannen bak blant annet «Høvlerivisa», og en del av Vømmøl Spellmannslag, som ifølge Dagsavisens musikkredaksjon spilte «venstrevridd, satirisk slåttemusikk» på 70-tallet. Han har også sittet barnevakt for Sigurd Wongraven.

– Det var foreldrene til min venn som kjente han, og de skulle på fest på grendehuset kom Hans Rotmo for å passe oss. Det var veldig stas, for han var artist. Og så var han en slags landsfaderfigur for Nord-Trøndelag.

– Så du ble litt fan, da?

– Jeg syns det han gjorde var kult og interessant, og det syns jeg også den dag i dag, selv etter at han ble stående i en storm rundt 2015 da han harselerte med venstresida.

For de som ikke husker det gikk Rotmo ut og kritiserte innvandringen i harde ordelag, som han senere beklaget Adresseavisen.

– Det slo meg at venstresida i Norge syns det var kjempeartig så lenge han var politisk radikal, og harselerte, angrep og latterliggjorde meningsmotstanderne deres. Men, når han på et riktig nok mer eller mindre fornuftig vis angrep andre veien, da var det ikke morsomt lenger. Da tenker jeg, fuck you all, faen altså! For noen jævla pyser dere er. Bare morsomt så lenge det resonnerer med dere. Jeg vil ikke ta noen i forsvar her, jeg mener bare at det kan ikke være sånn at du utelukkende tolererer noe når det passer deg, og dine følelser. Altså, mer narsissistisk enn det får du knapt blitt.

– Sa du det til han?

– Jeg ba han med ut. Spanderte middag og en flaske vin på restauranten som ligger like ved festningen. Ville vise at jeg er en som spyr av hykleriet. Vi snakka om alt, også kontroversene. Det er den eneste gangen jeg møtte han i mitt voksne liv.

Les også: Stor guide: Dette er årets påskekrim på TV

«Du vet han Wongraven, han speller sånn kjerkebrennerok, han.»

Sigurd Wongraven ler.

– Det er det Bjarne Brøndbo som har sagt. Da jeg begynte på barneskolen fikk jeg broren hans, Eskil Brøndbo og min egen storebror som faddere. Men det var totalt mislykka. Ideen var at de skulle være mine beskyttere, men egentlig hadde jeg bare én fiende på skolen, og det var Eskil. Så broren min, som var god venn med Eskil, måtte fungere som en mekler mellom oss to, sier han og legger til:

– Det er jo bare en morsom historie, og jeg nevnte det for Eskil for noen få år siden, men han hadde glemt det.

Da Sigurd Wongraven var 11 år flyttet familien sørover. For at det ikke skulle bli altfor stor overgang fra det å bo på landet – «å komme til Oslo, var som Manhattan for meg» – valgte foreldrene Nesodden. Der var det mer landlig. Og, nå ble det endringer. Barndomsdialekta hans som til da hadde vært nordtrøndersk, måtte vike for bokmål, og Black Sabbath og Deep Purple ble bytta ut med Slayer og Metallica.

– Husk dette er lenge siden. Å holde på dialekten var ikke populært. Det var ikke en kjeft som skjønte hva jeg sa, det var som å snakke norsk til tyskere. Eller nordkoreansk. Jeg ble bare lei av må måtte si ting to-tre ganger, forklarer han.

Den første sommeren på Nesodden i 1986, oppdaget jeg en jævlig tøff kar, han røyka sigg og hadde Metallica-trøye.

—  Sigurd Wongraven

– Den første sommeren på Nesodden i 1986, oppdaget jeg en jævlig tøff kar, han røyka sigg og hadde Metallica-trøye. Det viste seg at han var storebroren til en jeg skulle gå i klasse med etter sommerferien.

På skolen ble innflytteren fort en slags outsider og kontrast til ungdommene i Henry Lloyd-seilerjakker. Sigurd Wongraven foretrakk å ferdes i skogen alene, med Metallica på den bærbare kassettspilleren. Til magasinet Porsche fortalte han om en episode der to ungdommer forsøkte å bølle med han: «Selv om jeg var full av frykt på innsiden, gikk jeg bare av sykkelen, pælmet skolesekken til side, og før de to rakk å snakke noe særlig sammen, så hadde jeg allerede bestemt meg for hvem jeg skulle fly på først. Dermed endte de med å se på meg som helt skrudd i huet. Det ble min måte å ta kontroll på.»

– Han klassekameraten hang jeg ikke noe særlig med, jeg var mest med storebroren, han med Metallica-trøya. Og da handlet det ikke lenger om Black Sabbath, Led Zeppelin, Deep Purple, Rainbow, Motörhead, og gamle Scorpions. Nå ble det Slayer, Metallica, Anthrax.

– Etter det bare utartet det seg?

– Jeg så Iron Maiden i Drammenshallen i 1986, noen få uker før jeg fylte 11. Metallica to ganger i Skedsmohallen. Og Slayer, med support av Anthrax som spilte «Among The Living».

På 90-tallet var black metal ansett å være moralsk fordervende, og miljøet i Norge var preget av tragiske hendelser, med drap og kirkebranner.

– Men det er du som er gudfaren, Father North?

– En av mange. Men i starten var det bare én: Øystein Aarseth.

Aarseth var gitarist i bandet Mayhem og innehaver av platebutikken Helvete som lå i Oslo. Han døde i 1993, etter å ha blitt knivstukket.

– I starten var det ingen som skjønte hva black metal-musikere var. Ikke var vi blitzere, ikke var vi punkere, ikke heavy metal-folk, liksom. Og, det er klart, når folk begynte å dø og ting tok fyr, så ble et lite stemningsskifte ute i samfunnet.

Black metal ble ikke spilt i mange offisielle kanaler, bandene slapp ikke på tradisjonelle klubber og konsertarenaer, og arrangører ville ikke ha noe med dem å gjøre. For å nå ut med musikken endte folk med å brevveksle, sende hverandre kassetter og fanziner for på den måten å nå ut til nye lyttere. I 1991 kom Sigurd Wongraven med i et band som omsider tok navnet Satyricon, og Sigurd Wongraven inntok posisjonen som bandets låtskriver på høsten 1992. Etter hvert kom også Satyricons nåværende trommeslager, Kjetil «Frost» Haraldstad, med.

---

5 favoritter

Musikk: Jeg liker stort sett all musikk, bortsett fra musikaler, R’n’B og gospel som jeg hater med en passion. Absolutte favoritt er metal på sitt beste.

Film: Hele Quentin Tarantinos filmatiske univers.

Bok: Bret Easton Ellis «Glamorama» var en intens leseopplevelse. Bisarr og absurd som David Lynchs filmer.

Mat: Pasta. Fra Piemonte. Jeg elsker Italia, italienere og italiensk kultur.

Sted: Som musiker: Los Angeles. Som produsent av vin: Piemonte. Og så elsker jeg Lofoten.

---

Sigurd Wongraven, som har engelsk mor og norsk far, kan ikke huske at foreldrene var annet enn støttende til hans lidenskap.

– Nei. Moren min, som har flyttet tilbake til England for mange år siden, har alltid vært en veldig empowering person i mitt liv.

Morens familie var utvandret fra Sheffield og hun hadde vokst opp i Rhodesia og Sør-Afrika. Der var Sigurds morfar soldat for The British Empire. Han var nær ved å omkomme da en karavane av militære kjøretøy ble utsatt for et bakholdsangrep i ørkenen. Alle ble drept, men hell i uhell hadde morfarens bil punktert og blitt strandet bakut for karavanen, slik at de slapp fra det med livet.

– Jeg tar meg i å tenke på hvor rar verden er. Hadde ikke bilen hans punktert så hadde jeg ikke vært her.

Moren oppmuntret ungene til selvstendig tenkning og å stole på egne valg. Selv dyrket hun biodynamiske grønnsaker i hagen bak huset, og da de flyttet til Oslo ble hun sjef for landets første Helios-butikk i Universitetsgata. Så da Sigurd Wongraven bestemte seg for å starte vinproduksjon i 2010, falt det ham naturlig å satse på økologisk produksjon.

– Hun har betydd mye, ja. I deler av barndommen snakket hun til meg på engelsk, og jeg svarte på norsk. Det er klart, jeg er født og oppvokst i Norge og det er den norske kulturen, de norske røttene og den norske delen av familietreet som opplagt har preget meg mest fordi det er her jeg alltid har bodd. Men den påvirkingen mamma har hatt, er at hun har hatt tillit til at jeg er seriøs med det jeg foretar meg. Det har gjort at jeg har følt at jeg kan være meg selv.

Les også: – Vi har vært fiskere så lenge jeg vet, i alle fall mer enn hundre år (+)

Selv om det var tøft å spille black metal i starten, og folk måtte starte egne plateselskap for å få utgitt plater, ville ikke Sigurd Wongraven vært erfaringene foruten.

– Vi snakket om det på øving her om dagen. Om jeg sier til en tenåring i dag at lyden på Spotify aldri kan måle seg med lyden av vinyl, så ser de bare på meg og tenker «Hva snakker du om, you old fart», liksom. For det er den virkeligheten de kjenner.

– Men sånn må det vel bli med den teknologiske utviklingen …

– Ja, de kommer til å skrive sin egen historie, og ha sine egne opplevelser. Men, jeg er så glad for at jeg har opplevd recording studios som kunne romme et symfoniorkester, med dødsfete miksere levert fra Oxford, som dersom det var noe kødd med dem, så måtte det flys inn en spesialist fra England for å komme og reparere on-site. I dag sitter folk i stusslige bøttekott og studioer som ser ut som hjemmekontoret til et lite enkeltmannsforetak. Og vokalisten står og gjør opptak i noe som ser ut som et ombygget bad.

Han synes overhodet ikke det er noe ydmykt eller herlig jordnært over det, bare trist.

– Og det blir aldri den samme lydkvaliteten. De som insisterer på det, bare fremsnakker sin egen situasjon fordi de ikke har noe valg.

Veien fram til anerkjennelse i Norge har vært lang. I utlandet våknet derimot interessen for norsk black metal tidlig, og i 2002 ga det anerkjente musikkbladet New Musical Express full pott til Satyricons album «Volcano». Og da de, etter to skandaleombruste USA-turneer i 2004 – turnémanageren stakk av med alle pengene midt i turneen og to innleide gitarister ble arrestert – kom bandet ut med «Now, Diabolical». Vi snakker år 2006, og et album som gikk rett inn på andreplass på VG-lista. Brått sto både norske og utenlandske musikkanmeldere i kø for å få intervjue Sigurd «Satyr» Wongraven og Kjetil «Frost» Haraldstad.

Wongraven, som liker en god diskusjon om musikk, er ikke enig i at utgivelsene på 2000-tallet må ansees som det store gjennombruddet. Han hevder anerkjennelsen har kommet gradvis med hvert album, og at noe av det beste de laget kom ut på 90-tallet.

– «Rebel Extravaganza» fra 1999 var jo helt uten sidestykke det mest progressive og innovative black metal-albumet som var utgitt på 90-tallet, og det er et utrolig sunnhetstegn at denne plata var kontroversiell.

Utgivelsen ble enten elsket eller hatet, slik det ofte er med nyskapende kunst. Vi skal ikke glemme at mange store kunstnere, som Edvard Munch, en av Wongravens favoritter, ble latterliggjort og misforstått av sin samtid fordi maleriene hans vekket ubehag.

– Om «Rebel Extravaganza» husker jeg at jeg sa: «Dere misliker det, ikke fordi det er dårlig, men fordi det er kontroversielt og gjør at dere føler ubehag. Men det er meningen, det. Dere har godt av noe som er upsetting, som gjør dere stresset, og det vil dere vil skjønne etter hvert at har en verdi.» Og sånn ble det.

– Hvem sa du dette til?

– Journalister. Jeg sa det i diskusjoner med folk som kom og oppsøkte meg utenfor turnébussen på vei backstage. Og, i 2019 sto konsertarrangørene i kø i budkrig. Så for å sitere The Hives: «I hate to say I told you so». Jeg var overbevist den gangen, og jeg er overbevist nå, om at «Rebel Extravaganza» var bra.

Han er også fornøyd man flere av utgivelsene på nittitallet, men «Rebel Extravaganza» markerte en endring.

– Da hadde vi plateselskapet EMI i ryggen og store budsjetter. Det gjorde at vi kunne ha et større apparat for marketing, og vi kunne velge og vrake i studioer som gjorde at vi rent sonisk kom enda nærmere i å oppfylle visjonen vår. Men mange av albumene fra 90-tallet er black metal-klassikere.

«Jeg har fått en blindpassasjer i hodet» skrev han på Instagram. Det var i 2015, to dager etter at Satyricon hadde gjennomført en kraftbombe av en konsert i Den Norske Opera, sammen med operakoret. Han ble brått kjempesyk. Hos legen fikk han påvist at han hadde en hjernesvulst. Det viste seg å være en godartet cyste. Etter mange samtaler med legen ble de enige om at de ikke trengte å operere nå, dersom ikke cysten vokser.

– Det er en hardcore operasjon der de bokstavelig talt må skjære opp, åpne kraniet, så åpne hjernen for å ta bort cysten og så sette ting på plass igjen og få på lokket. Jeg kunne endt opp med å slite resten av livet med komplikasjoner knyttet til en så ekstremt kompleks operasjon. Så kirurgen sa: «Jeg vet hvem du er, og kjenner din situasjon. Du vet hvem jeg er, og du er nå under mitt supervisjon-program. Hvis du trenger det, så vet du hvor du finner meg. Og hvis du kommer til det punktet, så har vi hele historikken din, og da er det bare alle mann til pumpene.»

Jeg føler at jeg lever med en slags underliggende trussel.

—  Sigurd Wongraven

– Har det satt begrensninger for deg?

– Nei. Jeg kjenner meg ikke syk. Men jeg føler at jeg lever med en slags underliggende trussel.

Når Satyricon drar på turné har han med et medisinsk dokument som skal tjene som en slags håndbok i stikkordformat dersom han skulle få et alvorlig illebefinnende.

– Det er ikke noen drøm å reise rundt med et sånt dokument. Men jeg syns ikke synd på meg selv. Det er ikke riktig å si at det jeg holder på med er privilegium, for som i de fleste andre yrker er det mye hard, og tidvis kjedelig jobbing. Men i det store og hele så jobber jeg med det jeg liker. Og jeg føler at jeg liksom plikter å være takknemlig og ydmyk for det.

Etter turneen med «Deep Calleth Upon Deep» i 2017, kjente Sigurd Wongraven behov for å gjøre noe annet. Tankene kretset rundt en idé om et musikkverk som kunne fungere sammen med Munchs malerier. Lang historie kort, endte det med kunstprosjektet «Satyricon & Munch», en stor suksess, og museets mest besøkte samutstilling med Munch noensinne, til og med større enn den de hadde gjort med Van Gogh.

– Selv Norsk kulturråd har bidratt med penger for å sende Satyricon rundt på turné, og kjente samtidskunstnere som Bjarne Melgaard og Torbjørn Rødland har gjort kunst av black metal. Dere har gjort black metal til en av Norges største eksportartikler og en viktig del av den norske kulturarven?

– Det siste er det viktigste, sier han.

Men, nå er det blitt mørkt. Wongraven tar en siste kikk på menyen, og smiler anerkjennende ved en vin han får øye på.

– Nasty, står det. Den tar vi neste gang!

Les også: Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)

Les også: Dette får etterlatte av din pensjon når du dør (+)

Les også: – Folk tror du er hjerneskadd når du er litt annerledes i ansiktet

Les også: Derfor har Elon Musk så mange barn

Les også: Ekspert Kalle Moene: Dette må du vite om Donald Trumps tollsatser