I høst har Leila Hafzi holdt visninger i Oslo for første gang på mange år. Og med designeren selv på catwalken iført palestinaskjerf og med knyttet neve har visningene av kolleksjonen «Lovers Hymn» vært en klar støtte til Palestina.
– Ifølge Frps Simen Velle hadde den yngre generasjonen allerede fått klimaangst i september 2023 og erklærte den engasjerte Greta Thunberg-generasjonen for død. Nå får de vel også krigsangst. Sånt provoserer meg, sier Leila Hafzi. Som designer har hun alltid balansert på kanten mellom mote og aktivisme og ser ikke noe problematisk i å bruke sin plattform til å gi støtte til viktige saker.
– Mote har et viktig ansvar i hvilke vei konsensus og massene styres. Vi må jobbe med at vi alle drar i samme retning mot en bedre, mer inkluderende og tryggere verden. Det gjøres ved å holde sammen i håp, sier hun.
Symboltunge kjoler
Lørdag 23. september 2023 klippet den iransk-amerikanske aktivisten Sophia Kianni sitt eget hår på scenen under Global Citizen Festival i New York, i solidaritet med iranske kvinner som risikerer dødsstraff for å vise håret. Hun hadde på seg Hafzis gudinnekjole med det iranske flaggets farger. Med sine iranske røtter har kvinnenes kamp i Iran mot undertrykkelse spilt en spesielt viktig rolle for Hafzi, som gjerne toner flagg på catwalken. I høst har norske moteinteresserte kunnet se en tilsvarende kjole som den Kianni bar, men i det palestinske flaggets farger under visningen på blant annet Munchmuseet i Oslo.
– Jeg ønsker å ta på meg oppgaven i å forsøke å inspirere yngre generasjoner til at «det er sexy å bry seg», at «humanitarian is the new sexy». Mote har endret konsensus gjennom historien, og det handler om kommunikasjon. Se bare på Trumps røde MAGA-caps, for eksempel. Eller på hva Mahatma Gandhi gjorde i 1921, da han byttet ut de vestlige dressene han hadde brukt under jusstudiene i London med tradisjonell indisk «dhoti». Det var en måte å kommunisere visuelt til et internasjonalt publikum på, sier Hafzi.
Les også: Se og Hør-redaktør: – Det er synd med Märtha og Durek (+)
Bærekraft og kulturutveksling
Leila Hafzi er aller best kjent for sine vakre brudekjoler, produsert bærekraftig i Nepal, som hun nå ønsker å gjøre mer tilgjengelige for norske kvinner. Hun har lenge vært superstjernenes favorittdesigner, med folk som Angelina Jolie, Kylie Minogue, og vår egen kronprinsesse Mette-Marit på kundelisten. Og da Maria Skappel giftet seg med Andreas Holzweiler i 2011 var det i en brudekjole håndsydd av Leila Hafzi.
Gjennom mange år har Leila Hafzi samarbeidet med håndverkere og fabrikkarbeidere i Nepal, og selvom businessen har gått opp og ned, har hun fortsatt med å produsere så bærekraftig som mulig.
– Jeg hadde aldri jobbet med mote dersom jeg ikke kunne produsere slik jeg gjør. Dette har vært min utdannelse, uttalte hun i et intervju med Dagsavisen alt i 2007 da hun hadde satt igang et samarbeid med kvinner i Nepal.
– Kjolene blir fortsatt sydd i Katmandu, de som driver der kjenner meg og min design så godt nå at de kun trenger tegninger jeg kan sende dem på nettet for å sette i gang å produsere, sier Leila Hafzi.
Les også: Årets gastronomiske høydepunkter (+)
Mer fashion enn brud
Hafzis tidløse, klassiske kreasjoner heller mer mot en poetisk gudinnestil enn det mange forbinder med tradisjonelle brudekjoler.
– Det er nok fordi jeg kommer fra fashion, ikke brudesegmentet. De som kommer til meg for å kjøpe kjole er ikke de samme som går på bryllupsmesser eller leser brudemagasiner, sier Leila Hafzi.
Nå er målet nå å tilby søm på bestilling til norske kvinner.
– En tid føltes det praktisk å ha et agentur i Italia, men nå flytter jeg alt hjem for å betjene norske bruder. Vi tilbyr både designoppdrag på målsøm og er i utvikling av en webbasert løsning for salg av brud- og selskapskjoler på nett, sier hun.
– Det skjedde så mye under pandemien, designere fant nye måter å jobbe på. Man oppdaget at det var fullt mulig å kutte ut fordyrende ledd og fysiske butikker. Samtidig endret folks handlemønster seg positivt for småskalabedrifter som kunne drive lønnsomt med lavere og langsommere produksjon.
Les også: Nyhetsåret 2024: – «Kuppforsøk»? Det var kupp! (+)
Tidlig engasjert
Leila Hafzi er vokst opp i Stavanger med iransk far og norsk mor. Faren hadde teppebutikk og der ble hun tidlig oppslukt av skjønnheten i ornamentikk og matematikk.
– Det har vært estetikk over hele linja. Ornamentikk er også matematikk, som har sin egen skjønnhet, sier hun.
Hun husker godt at faren og hans venner snakket om krig og at det var redde for avlytting.
– Pappa var redd for å snakke hjemme, og som barn ble jeg veldig opptatt av denne urettferdigheten.
Les også: Disse artistene vil prege norsk musikk i 2025 (+)
Kulturmiks
Bare fire år gammel var hun på besøk i Iran sammen med foreldrene. Det gjorde inntrykk da moren dekket til sitt nordiske, blonde hår med et sjal.
– Det var både fordi hun var så vakker, og fordi det var uvant. Jeg husker at jeg også vil ha et lignende sjal. Siden da har jeg likt å blande inspirasjon fra forskjellige kulturuttrykk.
– Både oldemor og bestemor på mammas side var også flinke i håndverk, det gikk i strikking og tegning. Og så har jeg den norske kulturarven med rosemaling som har mye til felles med mønstrene du ser i persiske tepper. Jeg tenker at slikt er en del av arvestoffet som ligger i cellene våre fra generasjon til generasjon, og at det preger det jeg skaper, sier hun.
Bukt med avmakten
Hun blir gjerne omtalt som en menneskerettsaktivist.
– Jeg pleier å si jeg er en interseksjonell rebell, sier Leila Hafzi.
Da hun besøkte Nepal første gang som designer skjedde det noe: hun fikk se på nært hold at hun som designer fra Norge faktisk kunne gjøre en forskjell.
– Jeg hadde lenge kjent på en avmakt over verdens elendighet. Men i Nepal møtte jeg kvinner som var ufaglærte og med vanskelige livssituasjoner var overlatt til seg selv. Vi begynte et samarbeid der de sydde og heklet for meg, og etter hvert klarte å opparbeide en produksjon som genererte penger til å leve av slik at de kunne kjøpe mat, skoleuniformer og bøker til barna sine. Å det dette på nært hold, at jeg faktisk kunne gjøre noe som utgjorde en forskjell gjorde at jeg fikk bukt med avmaktsfølelsen. I dag makter jeg ikke å høre om urett uten å gjøre noe, samme hvor stort eller lite, sier hun.
Les også: Den ukjente faren med gassflasker
Les også: Årets gastronomiske høydepunkter (+)
Les også: Togkaos nok en gang
Les også: Årets beste jazzplater i 2024 (+)
