Så var han ikke udødelig. Den dype, trygge stemmen fra barneårene på 70-tallet. Roger Whittaker erobret kjellerstuer i barndommens verden, full av kraft, stemning og partyfaktor. Svensktoppar og James Last kunne bare rulle inn.
Plystringspiruetter og annen musikalsk magi bergtok og forente generasjoner på tvers. Vi barna fikk innpass i de voksnes lørdagsmoro. Vi sang «Hello, good morning happy day» hos tante Kirsten og onkel Nils – enda det var kveld. Vi var vennefamilier som tilbrakte fritid og koselige stunder sammen.
Vi hadde Pizza på bordet, uten tallerkener og bestikk, kun med servietter, så vi bare kunne spise med hendene. Vi danset på nålefilten i sokkelesten, mens røykskodda fra de voksne lå og vi ungene hylte av fryd, bare overdøvet av vår venn Whittaker fra stereoanlegget.
[ Morten Viskum: Det er fortsatt et eventyr å gå inn døra her ]
Han var også med i bilen på vei til hytta, men bilsyken overtok nesten oppmerksomheten fra både plystring og dyp sang, jeg kan si jeg har spydd i kor med Whittaker. Men han ble ikke vraket av den grunn. Bilsyken ga seg etter at barndom ble ungdom, og Whittaker ble med videre.
I stua hadde vi fire høyttalere fra B & O hvor Roger Whittaker inntok sin naturlige plass, med Streets of London, New world in the morning og alle de andre. Vi var ettertenksomme med ham, og syntes synd på damen i fillete klær og de andre ensomme i Londons gater. Noen engelske gloser lærte vi også.
Whittaker måtte av og til vike plassen for James Last og hans enorme orkester, med tromboner som fikk innvollene til å røre på seg, og som nesten løftet taket. «Men sett på Roger Whittaker etterpå»! var klar tale til pappa som styrte musikken fra TV-stua.
Han var med oss over alt og i alle program; Nitimen, Reiseradioen, Ønskekonserten, you name it. Og jeg er sikker på at han kom i NRK TV-studio på lørdagskvelden for å møte Harald Tusberg eller Erik Bye. Alle ville ha en bit av Roger Whittaker.
Nabokona på hytta fikk en konsertbillett i bursdagsgave, og gjorde alle damene i grenda grønne av misunnelse. Forresten ikke bare damene, alle skulle gjerne oppleve Roger Whittaker i levende live.
Men vi fikk likevel se ham – på TV. Vi benka oss ned, med prinsessebrus fra Aass bryggeri og pølser og lompe, nå skulle det bli konsert i stua! Og endelig, der satt han på en barkrakk i brun speilfløyelsblazer og de tidsriktige, forholdsvis romslige gullbrillene, og «gudskjelov uten sånt stygt gullkjede rundt halsen». Hans lune blikk nådde vårt gjennom TV-ruta, han sang rett til hjertene våre.
Han var rett og slett en mann med dannelse og glimt i øyet, og en nydelig stemmeprakt, anstendig antrukket og med hyggelig småprat mellom sangene. Det var jo ikke rart vi elsket ham?
Roger Whittaker fulgte med meg videre i livet, i et ripete kassettcover. Siden ble det CD-plate med «Best of» og nå ligger han som en selvfølge på spillelista mi.
Når jeg hører igjen favorittene hender det at tårene triller, både på grunn av savn etter mine kjære foreldre, men mest fordi jeg blir rørt og glad av minnene om en så god barndom som denne musikken bringer med seg. Akkurat nå hører jeg på kanskje den aller fineste: The the last farewell. Tusen takk for musikken, Roger Whittaker.
