Lyden av babygråt høres i det 450 kvadratmeter store teltet. En rekke flyktninger sitter rundt omkring på benker, stoler eller slapper av i en av båsene med køyesenger. De har utallige kilometer med reise bak seg, og er slitne.

Likevel er stemningen i det oppvarmede teltet god. Ingen syter eller klager. De venter tålmodig.

Det er Patrycja Mackowiak en av grunnene til.

Hun har et karakteristisk langt og lyst hår i dreadlocks. Likevel sørger hun for at noe av det første menneskene som kommer hit legger merke til, er et vennlig smil. Det er viktig for begge parter.

– Hvis du ser at en person smiler eller sier tusen takk for hjelpen, er det som å få en liten gave. Det er som at du har reddet livet til noen, det er nesten på det nivået det føles, sier 50-åringen til Dagsavisen.

Startet med 500 kroner

I dag er det fortsatt slik at de aller fleste flyktningene som kommer til Norge, er fra krigsherjede Ukraina. For dem er situasjonen ganske så annerledes enn den var for Mackowiak. Likevel vet hun godt hvordan det er å komme til et annet land og starte et nytt liv fra bunnen av.

I 2006 forlot hun hjemlandet Polen og kjørte til Norge med sine to barn.

Målet var å gi barna en bedre oppvekst og tryggere levekår.

Med seg i bilen hadde hun svært få eiendeler. De hadde mest sentimental verdi, inkludert en dukke hun fikk da hun var fem år gammel og som reiser med henne uansett hvor hun drar. Hun hadde også en dagbok og noen tegninger som barna hennes hadde laget.

500 kroner var alt hun hadde av penger, men hun hadde en bror og noen venner som bodde i Norge. Det hjalp. Familien fikk bo hos ei venninne den første tiden.

Det var uansett et tøft valg å dra. Det føltes trist å forlate venner og familie i Polen. Under kjøreturen til Norge tenkte Mackowiak at hun kanskje hadde gjort en feil. Likevel var det aldri aktuelt å snu.

– Når jeg først hadde sagt A, måtte jeg også si B. Det var ingen vei tilbake, forteller hun åpenhjertig når vi møter henne.

Hennes målrettede ambisjoner har gitt utslag den dag i dag. Nå har hun det hun selv kaller en drømmejobb. Veien dit var lang.

Les også: Ekspert om Donald Trump-effekt i Nato: – Min store frykt (+)

Ville gi noe tilbake

Etter ankomst til Norge fikk hun seg en kjæreste. De flyttet sammen i en liten, felles leilighet på Sinsen i Oslo. Deretter gikk det tre år før en annen drøm ble oppfylt: Familien kjøpte seg et hus.

Huset lå i Fredrikstad, så de flyttet dit. Siden har Mackowiak blitt værende i Østfold.

Det var her tanken om å jobbe med innvandrere først dukket opp i hodet til Mackowiak.

Hovedårsaken var det positive inntrykket hun selv hadde av hvordan Norge tok vare på innvandrere. Hun opplevde systemet og byråkratiet som godt. Det var lett å få hjelp – og mange som ville hjelpe.

Det gode inntrykket bidro til at hun ønsket å gi noe tilbake. En slags takk for hjelpen. Men mest av alt hadde hun et ønske om å både møte og hjelpe mennesker som har valgt å forlate hjemlandet sitt, enten frivillig eller ufrivillig, i håp om å få et bedre liv i Norge. Mennesker som ofte er sårbare og har behov for særskilt omsorg og støtte.

Dem er det mange av på Mackowiaks arbeidsplass. Mer om den senere.

Les også: Dette får etterlatte av din pensjon da du dør (+)

Jobbet dag og kveld

I Polen jobbet Mackowiak som regnskapsfører. Det var ikke aktuelt å fortsette som det i Norge.

– Regnskapsfører var ikke min drømmejobb. Jeg ville gjøre noe som betydde noe. Jeg var også nysgjerrig på å bli kjent med og lære fra andre mennesker og kulturer, sier hun.

Innvandreren sendte søknader til flere forskjellige mottak, men fikk ikke jobb. Hun henvendte seg også til Røde Kors, Blå Kors og lignende organisasjoner, uten hell.

Da bar det tilbake til vanlig jobb i stedet. Mackowiak arbeidet som renholder etter ankomst til Norge. Hun var også innom arbeidsplasser som barnehage, massasjestudio og kafé. Hun hadde vanligvis to jobber – én på dagtid og en på kveldstid.

I 2008 solgte hun bilen som brakte den lille familien til Norge. Det var med tungt hjerte. Den hadde stor symbolsk verdi for henne.

– Den bilen betydde mye for meg. Den var på en måte raketten som startet det nye livet mitt.

Les også: Portrett med Odd Nerdrum: – Hvorfor slo far så fælt? (+)

Snudde bunnpunkt til toppunkt

I 2020 ble livet hennes snudd opp ned på nytt. Da ble Mackowiak langtidssykmeldt på grunn av ryggproblemer. Det førte blant annet til at hun måtte slutte å jobbe som renholder og ikke lenger kunne trene.

Det ble et bunnpunkt for Mackowiak, som likte å være aktiv.

– Livet mitt stoppet helt opp, forteller hun.

Sykmeldingen varte helt til april 2024. Hun takker to rådgivere i Nav for at hun klarte å komme seg tilbake i arbeidslivet. De fikk henne til å slutte å tenke for mye på økonomisk stabilitet for barna, som nå var voksne og selvstendige, og heller tenke på egne ønsker.

– De sa til meg: «Kanskje det er på tide å gjøre det du vil, ikke det du må».

Det gjorde hun.

Da fikk hun endelig jobb. Drømmejobben.

Hun ble ansatt på Nasjonalt Ankomstsenter for å ta imot asylsøkere. Ansettelsen gjorde at hun nesten begynte å gråte av glede, forteller hun.

– Da jeg fikk denne jobben, ble jeg frisk i hodet. Den var som medisin for meg. Det jeg jobber med nå, det føler jeg er meg. Jeg fant meg selv her, sier hun.

Les også: Skolefraværforsker om generasjon «bomullsbarn»: – For enkelt (+)

---

Nasjonalt Ankomstsenter

• Nasjonalt Ankomstsenter er første oppholdssted for asylsøkere som kommer til Norge.
• Det ligger langs E6 i Råde, omtrent en halvtimes kjøretur fra grensa på Svinesund.
• Senteret ble opprettet som et akuttmottak i forbindelse med den økte forekomsten av asylankomster i 2015.
• Formålet med senteret er å sikre beredskap ved økte ankomster og en mer effektiv behandling av asylsøknader, ved at flere steg i prosessen gjennomføres på ett sted.
• Senteret har en oppgitt maks kapasitet på 850 asylsøkere, men de har muligheter til å utvide når trykket blir uvanlig høyt. Det ble blant annet gjort i forbindelse med den store økningen flyktninger fra Ukraina som Norge mottok i 2022.
• I fjor høst var det i snitt litt over 600 asylsøkere på senteret om gangen, ifølge UDI. Botiden er opp mot 21 dager.
• Ankomstsenteret i Råde er en av regionens største arbeidsplasser. Ifølge UDI har rundt 800 personer adgang til senteret, inkludert frivillige. Et sted mellom 200 til 300 ansatte er til stede på dagtid.
• I mars 2024 åpnet et nytt såkalt innkomsttelt, som er det første stedet asylantene kommer til. Her må de gjennom en sikkerhetssjekk, omtrent som på en flyplass, før de blir værende i påvente av neste steg. Det kan ta en hel natt. Derfor er det 64 sengeplasser i teltet.
• Patrycja Mackowiak er én av rundt 30 ansatte som jobber ved denne ventesonen.

---

Viktig arbeidsplass

Nasjonal ankomstsenter er en av de største arbeidsplassene i hele Østfold. Ifølge UDI er det 14 ulike arbeidsgivere på senteret, deriblant politiet, mottaksoperatør Link, Sykehuset Østfold, kommunen og Røde Kors. Ti av arbeidsgiverne er på kontrakt med UDI.

– Alle ansatte jobber under samme tak her. Det er et ganske unikt konsept. Og alle har en like viktig rolle, enten de er renholdere eller jobber i UDI, forteller Stein Erik Kirknes, koordinator i Link og ansvarlig for ventesonesystemet ved Nasjonalt Ankomstsenter.

Dagens leieavtale varer fram til 2034, men i avtalen er det hele sju opsjoner på fem års utvidelser, ifølge UDI. Altså kan leieavtalen i teorien vare helt fram til 2069. I tillegg ligger den en opsjon på å kjøpe opp byggmassen.

– Det er svært viktig at vi har et slikt anlegg, særlig i et beredskapsperspektiv, sa UDI-direktør Snorre Sæther til Dagsavisen da han besøkte senteret i november.

Les også: Trekkes tusenvis hvert år: – Jeg er blitt gjeldsslave (+)

Møter mennesker i nød

Mackowiak jobber på det som heter ventesone 1. Her tar hun og kollegaene imot bortimot alle som kommer til Norge og søker asyl. Hun henter folk ved porten, leverer dem til sikkerhetskontroll, registrerer navn og sjekker pass. Så tar hun vare på asylsøkerne, mens de venter på å bli sendt til registrering hos politiet.

I praksis er hun en slags vert. Jobben går ut på å passe på folk, å snakke med dem og noen ganger også trøste dem.

Ikke alle har det like godt når de kommer til Norge. Noen har med seg tung bagasje – utover hva de bærer med seg fysisk.

Mackowiak husker særlig godt en dame fra Kina, som hadde rømt fra sin voldelige ektemann. De hadde barn sammen, og hun hadde sett seg nødt til å forlate dem. Det opplevde hun ifølge Mackowiak som et tøft valg, som gjorde vondt.

– Hun gråt og gråt. Hjertet hennes var helt knust. Jeg forsøkte å snakke med henne og fortelle min egen historie og vise henne at vi alle har møtt noe på livets vei som vi bare er nødt til å gå gjennom, mimrer Mackowiak.

Kvinnen snakket ikke engelsk, men ved hjelp av et oversettingsprogram på telefonen klarte Mackowiak å roe henne ned. Etter en times prat, hadde tårene tørket opp.

– Øynene hennes begynte å vise håp. Hun kunne til og med smile litt. Det var veldig godt for meg å se.

– Var en slik prat godt for deg også?

– Ja, absolutt. Alle vi som jobber her har mye å gi, men vi får også så mye tilbake. Hjertet blir helt rørt av det vi ser her, svarer hun.

Les også: Disse artistene vil prege norsk musikk i 2025 (+)

Hjelper både mennesker og dyr

Dagsavisen får bli med henne på jobb en helt vanlig mandag i januar. Denne dagen, som så mange andre dager, er det flere barn blant flyktningene som kommer til ventesonen på ankomstsenteret. Ei jente på cirka fem år sitter alene på et lekerom og stabler sammen noen Lego-klosser.

Snart får hun selskap. Det meldes på radioen at en buss med 30 ukrainske flyktninger er på vei. De ansatte gjør seg klare.

Mackowiak er blant dem som møter de nyankomne fra bussen. Hun snakker ukrainsk, noe som kommer godt med. Ikke alle som ender opp her kan engelsk.

De ansatte på ankomstsenteret får mange ulike utfordringer i fanget, ikke bare relatert til språk.

Denne dagen er en av problemstillingene en familie som har med seg en hund. Det er nemlig Ikke lov å ta med dyr inn til Norge på denne måten.

Det er ikke første gang Mackowiak opplever et lignende scenario. En gang tok hun vare på en katt som noen flyktninger hadde brakt med seg. Det er nemlig ikke bare mennesker 50-åringen bryr seg om.

Hun tar noen telefoner og får et hotell til å passe hunden i noen dager, mens ansatte på ankomstsenteret leter etter en mer permanent løsning. De legger ut innlegg på Facebook i håp om å finne noen som kan være fosterfamilie for hunden. Den ukrainske familien er nemlig avhengig av at noen i Norge passer hunden mens de er på mottak. Det vil sannsynligvis ta minst ett år.

Mackowiak er den som tar ansvar når hunden trenger en svært etterlengtet luftetur. Den bjeffer når hun skal åpne buret, men roer seg raskt ned. Akkurat som med mennesker, er hun flink til å få de hun møter til å føle seg trygge.

Les også: Derfor forlater de Arbeiderpartiet (+)

Som en stor familie

Link-koordinator Stein Erik Kirknes skryter av Mackowiak, både som ansatt og medmenneske.

– Hun er en veldig verdifull ansatt, med et stort hjerte og mye empati, sier han.

Det er ikke bare sjefen til Mackowiak som setter pris på henne. Utenfor porten til ankomstsenteret møter vi på Shafiq Mansoor, som er kollega og har samme ansvarsoppgaver i ventesonen.

– Hun er en fantastisk person. Hun er hjelpsom og jobber med hjertet, både for oss kollegaer og de som kommer hit, sier han.

50-åringen er selv glad i kollegaene og arbeidsmiljøet.

– Når jeg kommer på jobb, tenker jeg at jeg kommer til en familie. Du blir alltid tatt godt imot her. Selv om vi er forskjellige, er vi den beste gruppen jeg vet om, sier hun.

Det gode arbeidsmiljøet er noe av det som bidrar til å gjøre dette til en drømmejobb for henne.

– Selv om du jobber, føler du ikke at du skal på jobb. Vi jobber turnus, men uansett om det er helg eller jul, så spiller det ingen rolle for meg. Jeg er uansett fornøyd hver dag jeg skal på jobb, forteller hun.

Les også: Barneekteskap: Slik skaffet hun seg pauser fra voldtektene (+)

Har stått på begge sider

Mackowiak husker godt første dag på jobb. Da ble hun fylt av dårlig samvittighet, fordi hun hadde et hus hun kunne reise hjem til etter at hun var ferdig på jobb, mens asylsøkerne måtte bli igjen på senteret. Det var stor kontrast mellom hennes eget liv og dem hun møtte.

Likevel har det ikke alltid vært det.

Mange av dem hun har møtt på jobben minner henne om seg selv for snart 20 år siden, da hun først kom til Norge.

Hun forteller ofte sin egen historie når hun møter flyktninger eller andre asylsøkere, og bruker seg selv som et eksempel på at det kan gå bra til slutt. At det går an å komme hit uten noe som helst, og likevel klare seg godt.

– Jeg har vært på begge sider. Jeg kan forstå hva de tenker og hva de går igjennom, forteller hun.

Historien til Mackowiak er langt ifra unik. Det er svært mange med innvandrerbakgrunn som jobber på Nasjonalt Ankomstsenter, og andre mottak rundt omkring i landet. De har kommet til Norge av ulike grunner, men har alle endt opp med ett felles mål: Å hjelpe dem som er i ferd med å starte en lignende prosess som de selv har vært gjennom.

18 nasjonaliteter er representert blant de 30 Link-ansatte som jobber på ankomstsenterets ventesone. Det er et bevisst valg å ha et så stort mangfold, forklarer Mackowiaks sjef, Kirknes.

– Vi vil ha folk med flyktningbakgrunn. De kan relatere seg til utfordringene de som kommer hit har, sier han.

Det er også en fordel å ha ansatte med ulik språkkompetanse. I fjor kom det asylsøkere fra 106 ulike land til Norge, ifølge UDI. I tillegg var 93 personer statsløse. De aller fleste flyktningene kom fra Ukraina, etterfulgt av Syria.

Mens vi er i ventesonen, er det hovedsakelig ukrainsk og russisk vi hører. Rundt 550 personer er innlosjert på senteret denne dagen. Ventesonen har plass til kun 64 personer. Her er de vanligvis kun inntil ett døgn, før de flyttes til selve ankomstsenteret. Noen blir dessuten sendt til Kasper transittmottak i Våler, for å vente der.

– Jeg håper jeg skal jobbe hele livet mitt her. Dette er den perfekte jobben for meg, sier Mackowiak.

Les også: UDI-direktør Snorre Sæther om Nasjonalt Ankomstsenter: – Vi trenger et sted som dette

Les også: Mange familier ble splittet i 2022 da Russland invaderte Ukraina