– Ja, jeg ble faktisk kjempegod på bombekastere, sier Kristian Berg Harpviken, med en bitte liten, stolt undertone i stemmen.

Den påtroppende fredsdirektøren er midt i en anekdote om sin militære fortid, og selv om vi nikket forståelsesfullt da han sa det med bombekasterne, hadde vi jo ingen anelse om hva det var for noe.

En smugkikk på Wikipedia på mobilen avslørte at en bombekaster er «et lett krumbaneskyts som skyter granater i høy bane mot fienden». «Våpenet brukes av de fleste militærmakter i verden siden det er et effektivt antipersonellvåpen», sto det også. Med andre ord: Bombekastere er bra til å drepe folk med.

Vi hadde vel kanskje ikke trodd at vi skulle sitte her inne på et stillferdig fredsforskningsinstitutt og føre en lett og ledig samtale om dødelige bomber og granater – med en sindig hedmarking som på nyåret tiltrer som direktør for selveste Nobels fredspris.

Direktør og sekretær

Og satt ikke Harpviken nettopp her og sa at han var gammel militærnekter? Og har han ikke tross alt brukt de siste 30 årene av sitt liv på å forske på fred, gjerne her inne på Institutt for fredsforskning (PRIO), på et kontor som er dekket med bøker fra gulv til tak? I hyllene ser vi verk om historie, sosiologi og internasjonal politikk, noen av dem skrevet av hans forgjengere på Nobelinstituttet, den nå avdøde Geir Lundestad og Olav Njølstad.

Dette er en jobb jeg har drømt om og hatt lyst på.

Mens Lundestad kunne være kontroversiell og med begeistring tok mye plass i det offentlige rom, var Njølstad mer tilbaketrukket i sin rolle. En venn av den nye nobeldirektøren tipper at Kristian Berg Harpviken kommer til å framstå som «noe midt imellom de to» når han for alvor blir varm i trøya.

– Hva tenker du selv om den utadvendte rollen du får nå?

– Selve prisseremonien er det jo komiteen som formelt er vertskap for, men instituttet gjør jo veldig mye av det arrangementstekniske og har mye av kontakten med prisvinnerne og presse og alle andre som er interessert. Det ligger også en del såkalt protokoll i det, hvordan man håndterer alt fra prisvinnere til statsledere, eller kongelige, for den saks skyld. Det er en ganske allsidig jobb, sier Harpviken, og legger til:

– Men det aller, aller viktigste som nobeldirektør, det er jo å være sekretær for komiteen, ikke sant? Og gi komiteen et best mulig beslutningsgrunnlag hvert år for den vinneren de skal velge.

– Både Lundestad og Njølstad var historikere, men du har jobbet med fredsforskning i hele ditt yrkesliv? Det må da være en grei bakgrunn for det du skal gjøre nå?

– Ja, jeg håper jo at det er derfor jeg har blitt valgt. At de synes at det er en relevant bakgrunn, og det mener jeg jo selv også. Dette er en jobb jeg har drømt om og hatt lyst på, innrømmer Harpviken.

Les også: Ekspert om Donald Trump-effekt i Nato: – Min store frykt (+)

Offiser og militærnekter

Men spoler vi tilbake til året 1981, var altså den 19 år gamle Kristian i ferd med å skaffe seg en militær karriere.

– Jeg var ferdig med førstegangstjenesten i 1981, og ikke bare det, jeg har til og med gått såkalt utskrevet sersjantkurs! Så ble jeg forfremmet til fenrik, til offiser. Jeg tjenestegjorde i tre måneder som befal på … åh, hva heter det stedet utenfor Harstad..? Jeg vet jo så godt …?

Han grubler litt en stund, tydelig angrepet av den klassiske navne-afasien som gjerne rammer godt voksne folk, men sier fortrøstningsfullt til slutt:

– Å, det kommer. Jo, Åsegården, heter det! Men så nekta jeg altså militæret.

– Men du var utdannet befal, og så ble du militærnekter? Var du ikke ferdig med militærplikten da?

– Jo, men da fikk jeg repetisjonstjeneste, så jeg nekta i forbindelse med den. Det var jo mange som syntes det var veldig dumt av meg, for det betydde jo at jeg bytta bort en godt betalt repetisjonsøvelse som befal, med straffetjeneste som militærnekter. Men for meg var det helt riktig. Det var ikke økonomien det dreide seg om, det var prinsippet, sier Harpviken.

Les også: Overlevde Hiroshima: – Det var som om sola falt ned fra himmelen

---

Kristian Berg Harpviken

Født 27. desember 1961 i Larvik. Oppvokst på Berg gård litt sør for Lillehammer sammen med foreldre og tre eldre søsken. Bor i dag i Oslo med samboeren, men eier fortsatt gården Harpviken ved Brumunddal. En voksen datter, en svigersønn og et barnebarn.

Utdannet gartner fra Staup gartnerskole i Levanger. Cand.polit. med sosiologi som hovedfag fra Universitetet i Oslo 1995. Oppgaven handlet om Afghanistan, det samme gjorde doktorgraden han tok i 2006. Har også studert ved BI og utviklingsstudier ved Universitetet i Uppsala.

I årene 1983 til 1987 drev han gården Harpviken ved Brumunddal. Han eier denne fortsatt og leier den ut.

Han avtjente siviltjenesten i Afghanistankomiteen i 1989. I studietiden var han landbrukskoordinator og leder for Afghanistankomiteen i Peshawar i Pakistan.

Han har siden 1993 vært tilknyttet Institutt for fredsforskning (PRIO) i ulike roller, som student, seniorforsker, nestleder og leder.

1. januar 2025 tiltrer han som ny direktør for Det Norske Nobelinstitutt og sekretær for Den Norske Nobelkomitè.

---

Sivilarbeider og Afghanistan-kjenner

Han ble tidlig ble opptatt av kampen for en atomvåpenfri verden. Slik sett er det nesten synd han ikke allerede var blitt Nobel-direktør før jul, da prisen gikk til de japanske anti-atomvåpenaktivistene fra Hiroshima og Nagasaki. Han nikker når vi spør om det var en fredspris etter hans hjerte.

Norges medlemskap i en militærallianse med atomvåpen-strategi var dermed grunnen til at Harpviken ville slå opp med Forsvaret. Han ble en såkalt «situasjonsbestemt militærnekter», fordi Norge var medlem i Nato.

– Jeg var nok en ren atom-pasifist. Jeg var helt prinsipiell på det når jeg ble intervjuet, om hva som var begrunnelsen min for å nekte. Det betyr jo egentlig at jeg ikke kvalifiserte etter norsk lovgivning, og det visste jeg godt. Jeg var likevel ikke av de som ble satt inn, men det kunne jeg jo blitt. Det var enkelte som fikk fengselsstraff, sier han.

– For siden du var god på bombekastere, så hadde du tydeligvis ikke noe imot å bruke våpen?

– Nei, jeg var ikke nødvendigvis imot å bruke våpen i alle situasjoner.

– Men hva er dine følelser overfor Forsvaret i dag?

– Det er et veldig godt spørsmål. Jeg er jo ikke prinsipielt imot at Norge skal holde seg med et forsvar. Samtidig synes jeg personlig det er ting Forsvaret har blitt brukt til, og kan bli brukt til, som jeg ville ha ekstremt store samvittighetsproblemer med å være en del av.

– Som for eksempel?

– Ja, som for eksempel bombingen av Libya, eller bruken av militærmakt i Irak. Jeg synes også at intervensjonen i Afghanistan var problematisk, selv om det selvfølgelig folkerettslig var helt greit, sier Harpviken, som noen år etter militærtjenesten måtte avtjene siviltjeneste. Siden han ikke hadde så veldig lyst til å jobbe i barnehage eller på sykehjem, falt valget – helt tilfeldig – på en jobb i Afghanistankomiteen. Fra da av har store deler av hans yrkesliv handlet om Afghanistan.

Han var en periode landbrukskoordinator og leder for Afghanistankomiteen i Pakistan, han skrev hovedoppgave i sosiologi om Afghanistan, og doktorgradsavhandlingen hans hadde tittelen: «Networks in Transition: Wartime Migration in Afghanistan». Før han ble utnevnt til ny direktør for Nobelinstituttet, var nok Kristian Berg Harpviken mest omtalt som «Afghanistan-kjenner» i norsk offentlighet.

– Det hadde nok blitt noe internasjonalt etter hvert. Men at det ble Afghanistan, det var helt åpenbart en tilfeldighet. Det handlet bare om hvem som tok telefonen akkurat den dagen jeg ringte, sier han.

Les også: Herborg Kråkevik: – Så skjedde det som ikke skulle skje: jeg ble stormforelsket (+)

Gårdbruker og bestefar

Kristian Berg Harpvikens voksne datter Anna har også hørt historien om disse bombekasterne, men tror helst at det er farens glede over å beherske noe praktisk og konkret som kommer til uttrykk her, mer enn en slags krigersk trang til å «skyte granater i høy bane mot fienden». Harpviken er tross alt en ekte landsens gutt, vokst opp på familiegården Nedre Berg utenfor Lillehammer, og vant med fysisk arbeid på åker og eng. Han kjører traktor med stor entusiasme og «er veldig handy og veldig god til å snekre», sier en svoger. Han hjelper gjerne datteren og familien hennes med å pusse opp, og blir oppriktig lei seg når han innser at ett eller annet jobbarrangement hindrer ham i å legge fliser på kjøkkenet deres. «Han finner glede i det praktiske», sier datteren. «Og selv om han alltid var en tilstedeværende far som viste omsorg på mange måter, så tror jeg det å hjelpe også er hans måte å vise omsorg på».

Som tenåring hjalp han som en selvfølge foreldrene med gårdsarbeid ved siden av skolen. Han var en skikkelig attpåklatt i søskenflokken, og det var til slutt bare han igjen på gården. Søsknene flyttet ut til studier, utveksling og ekteskap. En av søstrene hans døde bare 26 år gammel. Da var han selv 14. Hun fikk hjernesvulst og var inn og ut av sykehus i flere år.

– Hun fikk hard medfart, og hadde alvorlige lammelser. Hun var til rehabilitering og gikk til kontroller. Hun bodde i Trondheim, så hun ble operert i Trondheim, forteller han.

– Så gikk det snaue to år, og så oppdaget de at dette hadde begynt å vokse igjen. Da ble hun operert på nytt. Operasjonen gikk for så vidt ganske bra, men det gikk ikke så bra med oppholdet på sykehuset etterpå. Hun døde rett og slett av at hun satte mat i halsen og mistet oksygentilførselen, sier han.

Han arvet platesamlingen hennes. Det var plater med band som Jethro Tull, The Doors og Pink Floyd, og når han lyttet til denne musikken, tenkte han ofte på henne. Selv supplerte han samlingen med Queen, Supertramp, 10CC og Led Zeppelin, før han falt for sin favorittsjanger i dag: Jazz. Som 16-åring snek han seg inn på sin første Jan Garbarek-konsert på Lillehammer. Fortsatt er det jazz han hører mest på, både hjemme og på konserter. Før jul var han for eksempel på konsert med jazzmusikerne Iver Kleive og Knut Reiersrud.

Les også: Mistet sønnen til selvmord: – Jeg visste ikke at man skal spørre om selvmordstanker (+)

– Hun fikk hard medfart, og hadde alvorlige lammelser.

«Enebarn» og revysjef

Han føler selv at han på mange måter vokste opp som enebarn, selv om han hadde tre søsken. Foreldrene hans, som begge er borte nå, var godt voksne gårdbrukere og senterpartifolk. Moren hans var 44 år da hun fikk ham, faren 53.

– Foreldrene mine var såpass gamle, og faren min hadde såpass helseproblemer, at jeg bare skjønte at jeg måtte stille opp på gården. Det er jo et arbeidsfellesskap som var det var fint å være i, sier han, men beskriver seg selv som ungdom slik:

– Jeg tror jeg var en litt rotløs, utilpass tenåring som ikke visste helt hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg leita nok litt etter retning i tenårene.

– Det er jo ganske heftig å nekte militæret. Det var kanskje da du begynte å finne en retning?

– Jo, men dette var egentlig refleksjoner jeg hadde selv gjennom hele militærtjenesten, selv om jeg tok denne befalsutdanningen. Det høres nok pussig ut, men mange av kveldene på brakka framsto jo egentlig som studiesirkler for eller imot militærnekting. Det var ikke bare jeg som syntes dette var vanskelig og tenkte mye på det.

Det var på videregående på Lillehammer at Harpviken så smått begynte å finne seg selv. Han ble etter hvert interessert i politikk og verden der ute, han fant seg en vennegjeng som han fortsatt holder kontakten med, og hans kreative og tøysete sider fikk utløp.

Han likte å stå på scenen og ble sjef for russerevyen, og den dag i dag syns han det er morsomt å finne på limericks, vitser, rapper og rare påfunn når han skal holde foredrag eller taler til sine doktorgradsstudenter. Da datteren hans ble konfirmert, ble talen til henne framført i karaoke-form, mens samboeren Kristine supplerte med mer tradisjonelle talegaver.

Etter videregående og militærtjeneste begynte Harpviken på gartnerskole i Trøndelag. Planen var å kjøpe morens familiegård Harpviken i Hedmark.

– Selv om jeg vokste opp på gård, så kunne jeg ikke så veldig mye om planteproduksjon, grønnsaker og bær kunne jeg lite om. Så jeg tok meg et år med gartnerutdanning i Levanger, sier Harpviken, som kjøpte morsgården i 1983.

Han drev den i fem år. Det var i denne perioden han traff hun som i dag er hans samboer. Hun ble med en felles studievenn til en seterfest han og vennene fra videregående pleide å arrangere i fjellheimen. Der ble det grillet lam og framført spel, og fra den dagen var det de to - når han hadde tid til å treffe henne. Han var alltid fullt opptatt på gården. Etter hvert fikk han lyst til å gjøre noe annet.

– Når jeg gikk ut av det som levevei så handlet det litt om ryggtrøbbel. Det var veldig mye manuelt, fysisk tungt arbeid. Som å høste 60.000 kinakål i løpet av året! Det ble mange timer i åkeren med bøyd rygg, det, sier han.

– Jeg gjorde ikke alt selv, jeg hadde for all del folk som hjalp meg. Men det var mye tungt arbeid, og jeg fikk skikkelig ryggtrøbbel. Og så ble jeg nok litt sånn intellektuelt rastløs også.

Men Harpviken eier fortsatt gården Harpviken, som er leid ut til andre. Han og samboeren bor i Ullevål Hageby i Oslo, men har bygd seg et lite tømmerhus der på tomta. Dit drar de i ferier og høytider, gjerne sammen med deres felles datter Anna, hennes danske ektemann Lau og deres sønn Otto. De er en tett, liten familie som alltid har vært mye sammen, og henter Harpviken fram verktøykassa og skal fikse ett eller annet, så følger halvannet år gamle Otto gjerne interessert etter bestefar. Han viser allerede stor glede ved det praktiske.

I hele Norge er det bare barnebarnet, datteren, hennes mann og Kristian Berg Harpviken selv som heter Harpviken til etternavn. Han tok gårdsnavnet etter at han ble voksen.

– Ble det litt kjedelig å hete Berg?

– Ja, eller, det er jo så mange som heter det, og så syns jeg jo Harpviken er et veldig fint navn som knytter meg til gården.

Les også: Anmeldelse: «Black Doves»: Blodig morsom nedtelling til jul (+)

Putin og Trump

Det virker som om Harpviken gruer seg litt til å flytte fra dette kontoret på fredsforskningsinstituttet PRIO, som han har vært knyttet til siden han var student i 1993. Ikke fordi han ikke har lyst til å bli nobeldirektør, men fordi han må pakke ned alle disse bøkene og tingene og få dem opp til Nobelinstituttet i Bygdøy allé. Der oppe skal han starte på det krigerske året 2025, og jobbe tett på nobelkomiteen når de skal avgjøre hvem som fortjener fredsprisen neste år.

– Du blir nobeldirektør i en ekstra dyster og vanskelig tid?

– Ja, hadde vi snakket om dette for ti år siden, så kunne vi jo snakket om en verden der egentlig det aller meste fortsatt gikk fremover. Vi hadde nok sett noen litt skumle uværsskyer, noen utsikter til at ting kunne bli betydelig vanskeligere i internasjonalt samarbeid og så videre, men hovedsakelig pekte pilene riktig vei. Det gjør de jo ikke i dag, slår han fast.

– Det er mer konflikt i verden, det er flere som blir drept, og det er også tilbakegang på en rekke andre områder. Jeg tenker nok at verden er inne i et slags systemskifte. Vi har gått fra slutten av den kalde krigen, så over i en periode med amerikansk hegemoni, men nå er det hegemoniet i ferd med å gå i oppløsning. Andre stater enn USA seiler opp og har større befolkning, store territorier, betydelige ressurser og stort omfang på økonomien, mener han.

– Likevel er jo USA nøkkelen til å løse flere konflikter, som krigen i Ukraina. Men noe av det vanskeligste som finnes er vel det å finne ut når man skal slutte å krige og begynne å forhandle om fred?

– Det er det vanskeligste, men jeg er ganske sikker på at det kommer til å skje ganske raskt, fordi Ukraina står veldig høyt på Donald Trumps agenda. Han ønsker å få en avslutning på den krigen, og han ønsker å vise at han klarer å få en avslutning på den, tror Harpviken.

– Jeg skal ikke si at jeg kan være skråsikker på at han tar et fredsinitiativ raskt, men jeg tror det er veldig, veldig sannsynlig at han gjør det.

– La oss si at Trump faktisk får dette til? Kanskje vi sitter her om et år, og så er det Trump som får fredsprisen?

– Ja, nå står det ikke i min arbeidsbeskrivelse å love noen fredspriser på forhånd!

– Men er det helt utenkelig? Fredsprisen har jo gått til militære ledere og kontroversielle statsmenn tidligere?

– Jeg tror ikke jeg skal kommentere på «fredsprisen til Trump». Men det er jo en kjensgjerning at Trump har vært nominert mange ganger, og de nominasjonene har vært bekreftet offentlig. Han har jo også selv sagt at han ønsker seg fredsprisen.

– Folk er jo bekymret for han kanskje klarer å skape fred på Ukrainas bekostning?

– Jeg er også bekymret for det. Jeg er ikke veldig optimistisk på at det blir en rettferdig fred. Vi ser jo allerede nå at ukrainerne jobber med å tilpasse seg dette her, og har åpnet opp en god del spørsmål som det nærmest har vært tabu å diskutere i Kyiv. Partene er allerede i ferd med å posisjonere seg og forberede seg på et initiativ fra USA. Men det er klart ukrainerne er veldig redde for å bli påtvunget en fred som de ikke ønsker seg.

Les også: Når hjertet sier: – Ta en pause (+)

Et barn av den kalde krigen

Men det er ikke bare Ukraina-krigen som gjør at 2025 allerede framstår som et dystert og krigersk år.

– Og så er det jo selvfølgelig Midtøsten-konflikten, som egentlig er flere konflikter som er huka i hverandre. Det er selvfølgelig situasjonen i Sudan, som er kjempedramatisk. Den har kanskje ikke like store globale konsekvenser som de andre, men det er en helt fullstendig, enorm katastrofe.

– Men for å ta Ukraina, så tenker du at det kan vippe i begge retninger?

– Skal jeg si det veldig, veldig enkelt, så tror jeg, det er veldig sannsynlig at Trump tar et type diplomatisk initiativ. Da kommer han til å gjøre det gjennom å legge tungt press på begge partene. Han tror at han har et godt øre i Moskva, men det er ikke så opplagt at Putin vil gjøre som Trump ønsker seg. Og hvis Putin ikke gjør det, så kan jo dette også slå kontra, sier fredsforskeren.

– De to ledende scenarioene i mitt hue er, for å si det enkelt: Enten fredsavtalen fra helvete, eller massiv eskalering fordi Putin ikke danser etter Trumps pipe, og da vil Trump raskt kunne gå inn militært. Og selv om Trump ikke ønsker seg militære engasjementer utenlands, så er han ganske rask til å kalle på militærmidlene når han ikke får det som han vil.

«En fredsavtale fra helvete», eller «massiv eskalering». Det er altså det vi kan vente oss i 2025. På toppen av det hele tror den nye fredsdirektøren at bruk av atomvåpen ikke er et umulig scenario.

– Jeg mener jo at risikoen for bruk av atomvåpen i dag kanskje er større enn den har vært på noe tidspunkt i historien. Kanskje med unntak av tidlig sekstitall og Cuba-krisen, sier han.

– Konflikten i Ukraina er jo delvis formet av det faktum at Russland har atomvåpen og truer med å bruke dem. Så har du jo det faktum at det er atomvåpenmakter involvert i mange av verdens farligste konflikter. Midtøsten er spesielt iøynefallende akkurat nå, og vi har jo også situasjonen i Øst-Asia med Kina, Taiwan, spenningene rundt Sør-Kinahavet, og for den saks skyld Pakistan og India. På samfunnsnivå er det litt rart for meg at vi snakker mye mindre om dette nå enn vi gjorde på 1980-tallet, for eksempel, sier Harpviken.

Han burde kanskje vite hva han snakker om, et barn av den kalde krigen som han er.

– For du er født i 1961, det året Berlinmuren ble bygd?

– Ja. Uten at jeg tar noe ansvar for akkurat det!

– Men har du likevel et håp om at også gode ting kan skje i verden i 2025?

– Vi glemmer så lett alt som går riktig vei. På verdensbasis får vi bedre helse, likestillingen styrkes, og det det blir færre fattige, bare for å nevne noe. Fremskrittene er ujevnt fordelt, og det går saktere enn jeg skulle ønske, men det er like fullt viktige fremskritt som mange mennesker nyter godt av, sier Harpviken.

Men så legger han likevel til:

– På området krig og fred er det litt vanskeligere å være optimist. Men jeg håper og tror at den akutte faren for krig som truer mange steder i verden vil inspirere til nye løsninger. Kanskje kan vi se at grunnlaget legges for nytt sikkerhetssamarbeid og nedrustning i deler av verden der vi venter det aller minst, i Midtøsten, i deler av Afrika, eller i Nordøst-Asia?

Den forholdsvis optimistiske spørsmålet blir hengende i lufta, i det vi nærmer oss 2025.

Les også: – Som foreldre må vi tåle å være uenige med barna våre (+)

Les flere portretter her

Fem favoritter:

Musikk: Jazz. Akkurat nå er det Landloper, den nyeste av Arild Andersen

Bok: «Lenker» («Links» på engelsk), av den somaliske forfatteren Noorudin Farah.

Serier/film: «Persepolis», basert på tegneserien av Marjane Satrapi (om revolusjonen i Iran).

Mat: Stekt røye, rett fra elva, vekker minner om garnfiske med min far i Barduelva.

Sted: Gården Harpviken, der vi har bygd oss et lite hus av gammelt tømmer og værbitt panel med utsikt over Mjøsa.