Mangfoldspresten

– «Mener du nå? Eller vil du komme i kirka?» spør jeg, og sier de «Gjerne nå!» så står vi der og ber, smiler Gylver.

Selv de som ikke kjenner kirka, kjenner Sunniva Gylver, hun presten med dreads som holder Harry Potter-messe i påsken. I 2006 var hun den første kvinnelige presten som fikk tale i en norsk moské. Nå kan hun ende opp som biskop i Oslo, storbyen der hun selv har vokst opp, og der hun har jobbet som prest i nesten 30 år. Som en av tre innstilte til stillingen er hun ydmyk for tilliten. Offentliggjørelsen av hvem som får jobben skjer 6. desember.

– Det er en ære å være blant de tre nominerte i siste runde, men foreløpig er jeg der jeg er. Om jeg skulle bli biskop, håper jeg å kunne prioritere noe av det jeg tror jeg er god på: Være et litt overraskende og samlende offentlig ansikt på Gud og kirke, med en forkynnelse som er tydelig og inkluderende på samme tid. Lytte til og løfte fram det fantastiske arbeidet som gjøres av kirkens ansatte og frivillige, og være med og utvikle folkekirken videre. Bidra til å bygge gode relasjoner på tvers av tro og andre forskjeller, sier Sunniva Gylver.

Hun er kjent som «mangfoldspresten» og burde være godt egnet som folkekirkens viktigste brubygger i en by med mange trosretninger og kulturer. På videoklippet i søknaden sier hun at hun elsker jobben som prest. Gjennom et liv, og et privatliv som rommer mye glede og mye sorg, har hun bydd så raust på seg selv at både troende, tvilende og annerledestenkende gjerne åpner seg for henne.

– Jeg har erfaring som outsider, og tror blant annet det har gjort at jeg lytter godt til folk som forteller om vanskelige ting fra sitt eget liv. Og så er jeg opptatt av å koble tro, teologi og hverdag på en måte som kan gi håp og kraft og virke troverdig, også for de som ikke deler min tro.

---

Sunniva Gylver

• Yrke: Sogneprest i Fagerborg kirke i Oslo.
• Stiller som bispekandidat i Oslo.
• Aktuell med ny bok: «Himmel på jord - tanker for julen».
• Har studert i Venezuela, USA og bodd ett år IFU? Youth for Understanding.
• Har utgitt tre bøker: «Åpen himmel» (2000), «Søndager med Sunniva» (2009) «Midt i alt som er – en fortelling om kjærlighet og sorg og eksistensiell beredskap» (2022).
• I 2018 ga hun ut en muslimsk-kristen andaktsbok i samarbeid med Bushra Ishaq på Vårt Land forlag.
• Hun er den første kvinnelige presten som fikk tale i en norsk moské.
• Har jobbet som menighetsprest, studentprest og TV-prest.
• Enke, mor til tre barn, bor alene sammen med Milla, en Jack Russel Terrier.

---

Hjemme i sin knøttlille leilighet i Oslo sentrum sitter hun, barbeint og tilbakelent på sjeselongen med hunden Milla på fanget som gnafser på en klov, mens vi snakker om prestegensere, rastafletter, dreads og fordelen med små leiligheter. Hun forteller at da hun 16 år gammel dro som utvekslingsstudent til Venezuela for å gå på en nonneskole, vakte hun oppsikt med bleket piggsveis, og «girl power» skrevet på jakka. Her hjemme har det blitt mange spennende samtaler på gata med utgangspunkt i prestetrøyene hennes, der folk spør: «Er du prest eller kødder du?».

Jeg vil helst bare at ting skal være lettstelt, og samtidig litt typete og billig

—  Sunniva Gylver

– Har du alltid vært litt ekstrem i stilen?

– Jeg tenker ikke at jeg gjør dette for å provosere og vekke oppsikt. Jeg vil helst bare at ting skal være lettstelt, og samtidig litt typete og billig. Jeg trenger bare gå til frisøren en gang i året, sier hun stolt.

Altså er det ingen ting å utsette på kulhetsfaktoren. Men vi leker ikke prest her. Når folk vingler og fomler med å uttrykke hva de tror og ikke tror på, og kommer i fare for å kalle seg nøytrale, er det ingen tvil hvor hun står:

– Jeg tror ikke vi kan være livssynsnøytrale, jeg tror vi praktiserer et livssyn med alt vi sier og gjør, i smått og stort hele tiden. Å være livssynsåpen og livssynsnøytral er to forskjellige ting.

– Åh … ja vel?

– Å være livssynsåpen handler om at myndighetene forplikter seg på en positiv, aktiv og støttende tro- og livssynspolitikk. At vi tenker at dette faktisk er en viktig del av samfunnet vårt, og at religion og livssyn kan bidra til den eksistensielle beredskapen som del av vårt totalforsvar mot ødeleggende krefter i oss mennesker, og i verden.

– Hvordan da?

– At vi hjelper hverandre å snakke fram og bevisstgjøre oss på hva som driver oss, hva som bærer oss, hvordan vi møter vi andres og egen død, hvilke spor vi vil sette. Og at vi spør: hva er umistelig for oss som fellesskap og for meg som individ? Hva er et menneske? Hva kan jeg gjøre? Hvilke valg har jeg? Det er mange stemmer i vårt samfunn som er interessert at vi tenker minst mulig, som spekulerer i våre lengsler og våre komplekser og appellerer til vår usikkerhet, vår frykt, vårt sinne, og hvor mange klikk du får. Kirken bør være en motvekt til dette, en møteplass hvor vi snakker sammen på ikke-polariserte måter.

I en tid med krig, fattigdom og elendighet og en planet som er i ferd med å gå til helvete er det vanskelig for mange å håpe, langt mindre tro. Selv har Sunniva forsøkt å la være å tro, men hun får det ikke til.

– Men hender det at du blir forbannet på – ja skal vi si han? Eller hun? Hen?

– Jo da, vi krangler innimellom. Og nei, jeg sier nok ikke han. Jeg sier Gud, fordi Gud er hevet over kjønn, selv om det ikke har virket sånn gjennom Bibelens og kirkens patriarkalske historie. Jeg tror Guds eneste legning er biofil: Gud har skapt og elsker alt liv.

– Likevel tror du, i en verden der barn drepes i krig og nød?

– Dette spørsmålet blir vi ikke ferdige med. Hvordan kan det finnes en kjærlig og allmektig Gud og samtidig så ufattelig mye lidelse og ondskap her i verden? Det er lett å tenke at enten er Gud svak som ikke gjør noe, eller ond som bare lar ting skje. For meg er det viktigere, eller riktigere å si at jeg tror det er en kamp mellom godt og ondt, i oss og rundt oss, og i vår relative frihet tar vi, som individer og fellesskap, både gode og ødeleggende valg. Jeg tror ikke det er en mening med alt som skjer, men at Gud er nær over alt, i liv og død, og kan skape mening og håp midt I alt som skjer.

Sunniva var 16 år da hun bestemte seg for hva hun aldri skulle si til folk som sørger. Da var lillesøsteren hennes på 15 blitt så syk av anoreksi at hun til slutt døde.

– Da Gunvor døde opplevde jeg at mange kristne skulle få ting til å gå opp, og sa sånne ting som at «det er en mening med alt» og at «alt tjener den gode som elsker Gud». Jeg hadde bare lyst til å gi dem bannefingeren. Jeg gjorde det sikkert også, selv om jeg skjønte at de mente det godt. Slike svar kan gi slitestyrke om det gjelder vår egen smerte og vi klarer å tro på dem, ellers kan de oppleves som lettvinte. For meg gikk det ikke opp at verden var blodig urettferdig, at noen får full pakke mens andre glir lett igjennom, ikke minst om du snakker globalt. Jeg lengter ikke etter himmelen nå, på egne vegne, for jeg er heldig og har mye godt i livet. Men på vegne av alle som lider, sier jeg ofte til Gud: «Hvorfor kan du ikke skape en ny himmel og en ny jord nå, så alt blir bra?».

– Var du blitt frelst allerede, eller var det barnetroen din som gjaldt den gangen?

– Det var nok barnetro. Jeg har aldri hatt en sånn ekstraordinær åndelig opplevelse der jeg har sett Gud, eller Jesus, eller hørt Guds stemme eller møtt engler.

– Ingen brennende busker?

– Ingen brennende busker. Men jeg kan få en veldig sterk opplevelse av et mektig nærvær som jeg har opplevd bærer meg og bærer verden. Og startskuddet var da Gunvor døde. Da ble kirken og menigheten et viktig fellesskap for meg. Jeg var nok så nylig blitt konfirmert, og fikk religionen både fra sin beste og litt dårlig side, med de lettvinte svarene.

Morsfamilien var kristen, farsfamilien ikke. Hun kan ikke huske at religion var noe stort tema hjemme, annet enn at morfaren var en sterk kvinneprestmotstander. Så det lå slett ikke i kortene at nettopp Sunniva skulle ende som prest.

– Mors familie er fra Bondevik-slekten, de var veldig kristne og både morfar og onkel var prester. Far er fra en dansk familie med ganske mange ikke-religiøse som nok ville kalle seg hedninger. Gjennom fars familie fikk jeg nok mer H.C. Andersen, Eddie Skoller og Søren Kirkegaard enn Asbjørnsen og Moe.

Som fjortis drømte hun en kort stund om en popkarriere og stæsjet seg opp med lakkbelte og chiffonskjerf og sang Abba-sanger. Og så var hun var nysgjerrig, og likte å snakke med folk. Hadde lett for å komme i kontakt.

Barndomshjemmet lå på «østkantens vestkant»: selveste Solveien på Nordstrand, der praktvillaene ligger på rekke og rad, kun atskilt av store hager med bugnende frukttrær. Familiens hus ble spøkefullt omtalt som Villa Villekulla, men Sunniva var slett ingen tøff liten Pippi. Hun ble mobbet, dynket, truet og sagt stygge ting til av de andre barna på skolen. Hver dag startet med vondt i magen, ikke minst fryktet hun tre brødre som bodde lenger borte i veien for de hadde lovt å banke henne opp og sette fyr på jakka hennes som de hadde lovet.

– Hvor mye alvor det var det i dette vet jeg ikke. Men jeg var redd.

Hun pleide klatre opp på en stor stein like ved innkjørselen for å se om de var ute i gata. Hvis de ikke var der løp hun så fort hun kunne til skolen.

– Hvorfor det ble sånn?

– De skulle vel bare ha en hakkekylling. Jeg var nok litt annerledes.

– Hva har det gjort med deg?

– Jeg kan fortsatt kjenne kvalmen som kom når vi i gymmen skulle velges på lag, fordi jeg ble alltid stående igjen. Det er så vondt å vite at du bare blir igjen til de som må ta til takke med deg, som medspiller, turkamerat eller romkamerat. Om jeg var et ulykkelig barn? Jeg vet ikke. Men jeg vet hva jeg satt igjen med, og hvordan det preget meg, selv etter at vendepunktet kom i 5. klasse, med Hege som tok mitt parti.

Hege var ikke en nær venninne, men da Sunniva dagen før hadde kommet til å tråkke klassens mest populære på tærne i en innebandykamp, og det nå skulle hevnes, gikk Hege sammen med henne.

– Hun var villig til å ta den risken og det statustapet det innebar å gå sammen med meg den dagen. Det ga meg en utrolig sterk følelse av verdi, og et ideal å strekke meg etter. Jeg bestemte meg for at sånn ville jeg også bli: stå opp for de som trenger det. Men, selv lenge etter at jeg ble mer utadvendt, tok jeg aldri venner som en selvfølge og tenkte stadig når jeg kom inn i et rom: «shit hva tenker de nå, hva tror de om meg, og hva sa jeg nå». Man blir så selvbevisst nå, man blir styrt av andres blikk og dom. Heldigvis er jeg blitt langt bedre på det, men for mange sitter det i for alltid. Dette er viktig å sette ord på, fordi det går litt under radaren for mange som ikke blir rammet av det.

Hver morgen når Sunniva våkner, strekker hun seg og stryker hånden over øyenstikkervingene som henger over sengen hennes. De er laget av mannen hennes, kunstneren Lars Kristian Gylver som døde av kreft i 2021. Først var det han som trodde han skulle minste henne. For en varm vårkveld i 2017 ble Sunniva Gylver påkjørt av en bil rett ved Fagerborg kirke. Gylver kom syklende, bilisten så henne ikke og endte med å kjøre over hodet hennes. Resultatet var en punktert lunge, knust kjeve og blødninger i kranium og hode. Legene var sikre på at hun ikke kom til å overleve. Lars Kristian Gylver sto hjemme og lagde middag da han fikk en telefon om at hun lå på akutten og at situasjonen var livstruende. Det endte med våkenetter ved sykesengen der hun svevde mellom liv og død. I dag har hun blitt så godt som frisk.

Første gang hun møtte Lars Kristian Gylver var han 21 og hun var 20. På andre daten skulle han dra i militæret, og på den tredje daten fridde han.

– Kvelden før han skulle reise i militæret stoppet vi på en bensinstasjon på Høvik og der kjøpte jeg en Leonard Cohen- og Jennifer Warnes-kassett til han som vi hørte på hele natten før vi skulle skilles, smiler hun. Ser bort på bildet av han som står sentralt i bokhylla.

– Han fridde, du sa ja, var det kjærlighet ved første blikk?

– Ja. Alt gikk fort, litt sånn: «Hæ? Tror du ikke på Gud?» «Hæ? Stemmer du ikke ved valg?» «Hæ???» Den samtalen kom etter at vi hadde planlagt bryllupet. Og jeg må jo si at jeg har sagt til ungene mine at det ikke nødvendigvis er å anbefale, for det kunne gått dårlig å kjenne hverandre så dårlig før vi forpliktet oss for livet. Men det har vært fantastisk å få lov til å leve 35 år sammen med en som valgte meg aktivt.

– Hvordan fungerte det å være gift med en som ikke delte samme livssyn som deg?

– Lars Kristian var ikke særlig opptatt av religion. For han var det ikke viktig å definere sin tro eller livssyn før han fikk en kone som etter hvert ble prest. Det var jo liksom ikke inne i planen hans da vi møttes. Mange har spurt om det ikke var vanskelig, og vi hadde selvfølgelig våre diskusjoner der det gikk en kule varmt. Og ja, jeg har kastet gifteringen ut av vinduet ett par ganger. Men det var viktigere for meg at han var en jeg kunne respektere og beundre som partner, som venn, og som pappa ikke minst. Og at vi hadde mange av de samme verdiene, selv om vi forankret dem på ulikt sted.

Ja, jeg har kastet gifteringen ut av vinduet ett par ganger.

—  Sunniva Gylver

Sammen fikk de tre barn: Simon, Gina og Noah. Alle tre ble født med alvorlig sykdom.

– Vi hadde alvorlig syke unger i åtte år. To ble født med hjertefeil, og den siste fant de aldri ut av hva feilte. Men ingen av de tre spiste og måtte mates med sonde. Det var tøft, særlig etter opplevelsene jeg hadde med Gunvor og hennes spiseforstyrrelse.

Da Lars Kristian ble syk fikk de beskjed om at kreften var uhelbredelig. Siste dagen han levde hørte de på Leonard Cohen sammen: «Dance Me To The End of Love». Yngstesønnen Noah har foreviget alt i en vakker fotoserie.

– Vi visste ikke hvor mye mer tid vi ville få; om det var noen måneder eller noen år. Før han døde, sa jeg til ham at jeg måtte få lov å overlate ham i Guds hender. Lars Kristian syntes det var greit. Selv tenkte han nok mer sånn at når vi dør så blir vi til jord og løv og støv igjen, en del av det store kretsløpet, og det er jo ikke så ille. Det er ikke slik at jeg tror på evigheten fordi jeg er redd for døden, for det er jeg ikke. Men jeg tror Gud er langt større enn liv og død, tid og rom. Jeg tror på en Gud som stiller oss til regnskap for våre liv, og som skal nyskape himmel og jord, så alt en gang skal bli så godt, vakkert og rettferdig som det var tenkt.

Han døde på sommeren. Barna flyttet ut påfølgende høst. Der de hadde vært fem mennesker i huset var hun nå blitt til en, pluss hunden. Det ble stille.

– Den dagen Lars Kristian døde var jeg med og stelte ham på Lovisenberg. Deretter gikk jeg hjem, og da jeg satte nøkkelen i døren i døra slo det hardt innover meg: «nå er jeg alene.». Følelsen var nesten lammende, jeg hadde ikke levd noe voksenliv uten ham. Samtidig tok jeg tak i korset jeg har om halsen og kjente: «Nei, du er ikke alene. Du har Gud. En Gud som har vært i alle helvetes avkroker, hos hvert menneske som har hatt det vondt, blitt torturert og drept.» Gud med hud, liksom. Og samtidig sterkere enn døden. Det ga meg trygghet og klarhet i at retningen og meningen med livet mitt var den samme som før, og jeg tenkte: «Du skal øve deg hver dag, i ord og handling, på å elske Gud og å elske din neste som deg selv».

Nestekjærligheten, ja. Den må vi snakke om. Nylig opplevde en far som sto fram i Dagsavisen med sin vanskelige økonomi å få hatmeldinger fra folk på nettet etterpå. En kan lure på når folk ble så kjipe. I boka «Den fordømte skamløsheten» skriver filosof Kaja Melsom om hvordan det digitale samfunnet har dyrket fram en generasjon narsissister.

– Jeg kan følge henne i det, men tenker at alle mennesker rommer et vanvittig spenn; at vi alle både er skapt i Guds bilde, med evne til kjærlighet og godhet, men at vi også preges av det onde og altfor lett drives av egoisme, grådighet og frykt på så mange nivåer. Min erfaring er at vi må holde fast, både i det helt nære og det svære, for å bidra til gode liv for oss selv og fellesskapet. Det helt nære, fordi det er i våre nære relasjoner at de fleste av oss gjør våre grunnleggende erfaringer og blir preget og setter våre spor, på godt og vondt. Og samtidig det svære: Vi trenger også den større fortellingen som sier noe om hvem vi er og hvem vi vil være, som enkeltmennesker og som samfunn, og som viser vei. Gjør vi ikke det, blir vi et altfor lett bytte for ideologiske og kommersielle krefter som trigger nettopp egoismen, grådigheten og frykten vår, og henter ut det verste i oss.

– Snakker du om den gudeløse kapitalismen nå?

– Bibelen kan brukes og misbrukes til det meste, men det går en rød tråd gjennom denne boka som maler fram et bilde av en Gud som stadig velger side for de mest utsatte og sårbare blant oss, og som byr oss å ikke dyrke andre guder, som penger, berømmelse, status og makt. At vi skal elske vår neste, ta vel imot fremmede, dele av det vi har, og kjempe mot urettferdighet. Det forplikter.

– Hvordan skal vi få det til i en verden der de sterkeste og rikeste rår?

– Personlig har jeg i en årrekke vært sterkt engasjert i kampen for natur og miljø og en mer rettferdig fordeling, og i religionsdialogisk arbeid. Mange kristne engasjerer seg i sivilsamfunn og politikk, med utgangspunkt i sin religiøse tro. Men de konkrete, politiske løsningene er det ikke opp til meg som åndelig leder og eventuelt biskop å angi. Kirken er et trosfellesskap, ikke et meningsfellesskap, og blant Den norske kirkes medlemmer finnes det – heldigvis! – et stort politisk spenn og mange ulike engasjement.

– Hva kan kirken gjøre?

– Jeg tror vi, som en folkekirke med 3,5 millioner medlemmer, kan bidra til å holde det eksistensielle rommet med de store spørsmålene knyttet til liv og død åpent, og løfte fram grunnleggende verdier og etiske dilemmaer vi står i som samfunn. Jeg tror vi har en stor oppgave i å legge til rette for ikke-polariserende møteplasser, der vi kan bygge gode relasjoner også med folk vi ikke er enige om alt med, og bli klokere sammen. Og så må vi samtidig være en profetisk stemme når det trengs, og stå tydelig opp mot urett, når vi opplever at vi som samfunn er på feil kurs.

– Ikke så enkelt i et stadig mer polarisert debattklima?

– Det er ikke nødvendigvis en enkel balansegang. Men de viktigste og fineste tingene i livet er ikke alltid enkle.

Les flere portretter her

---

5. favoritter

• Bok: «Harry Potter»-bøkene. – Men vanskelig å velge en favoritt. Elsker å lese.
• Musikk: Kristin Asbjørnsen. – Alt hun lager er som et soundtrack til livet mitt.
• Film: «Älska mej» (1983). – Svensk sosialrealisme, som jeg så alene på Ringen kino og gråt fordi Anna Lindén som spilte hovedrollen lignet så på søsteren min som døde.
• Mat: – Yoghurt naturell med musli og bær. Og speilegg.
• Sted: – Der jeg er til enhver tid.

---