Det gjør vondt å høre på KrF-leder Dag Inge Ulstein om dagen. I forrige uke snakket han om KrFs engasjement for mangfold, før talepunktene ramlet inn i pannelappen og han manøvrerte over fra mangfold til «og eeh, meningsmangfold». Ulstein strevde tydelig med å kombinere nestekjærlighetsverdiene, som de fleste kristne deler, med mørkemann-holdningene KrF nå bruker for å komme seg over sperregrensen.
Mandag morgen på Politisk kvarter på NRK møtte Ulstein Høyres Tina Bru for å forsvare KrFs landsmøtevedtak om at skoler skal nektes å bruke regnbueflagget. Ordgymnastikken fortsatte med et forkjøpsangrep om at det var «konspiratorisk» å tro at de gjør dette av noen annen grunn enn prinsipper. Krig er fred, sneversyn er mangfold og at dette løftes av flere kommentatorer som en strategisk manøver, er vel en misforståelse av KrFs dypt prinsipielle grunnlag.
Ulstein hadde andre prinsipper for noen år siden. Det er lett å glemme han i sin tid støttet Hareides forsøk på å flytte KrF til venstre og var en kompromissløs motstander av FrP og Sylvi Listhaug.
Her er hva jeg tror og håper: Ulstein er ikke stolt av den han har blitt.
I 2018 skrev Ulstein en kronikk i BT det ærlig talt er litt trist å lese i dag: «Her er hva jeg tror og håper i dag: At sentrum kan gjenoppstå som en drivende politisk kraft». Frp sto «rett og slett for langt unna et verdiforankret og sosialt radikalt KrF». Ulstein avsluttet med: «Vi tror på nestekjærlighet: At vi har ansvar for hverandre. Derfor må vi arbeide for et varmt og inkluderende samfunn som har politikk for dem som trenger fellesskapet aller mest».
Amen, får man lyst til å si, etter man har grini litt over at alt i verden går i feil retning. Men her er hva jeg tror og håper: Ulstein er ikke stolt av den han har blitt.
I 2019 sa han til Dagsavisen: «Vi må kunne gå fremst i køen for å kjempe for rettighetene til LHBTQ. Det er virkelig viktig for meg å stå i den kampen og ta den med meg når jeg er ute. Det er altfor mange historier om trakassering og mobbing også her hjemme. (...) Det er en selvfølge at dette skal være en av de viktige kampene jeg skal stå i».
Les også: Dette er det viktigste som ble vedtatt på KrF-landsmøtet (+)
Det er ikke sikkert Ulstein har byttet side i hjertet helt ennå, en overbevist mann ville protestert bedre. Men herfra skjer kanskje det som pleier å skje. Kritikken går innpå den som blir kritisert. Etter hvert blir det lettere å la seg omfavne av den varme, men klamme favnen til de intolerante. Å gå inn i kulturkrigen binder ham til masta. Ulstein vil bli mer isolert fra de liberale i og utenfor partiet. Antakelig vil de også som er igjen av liberale KrFere bli mer isolert. Jeg er spent på om disse kjenner på de uttalte prinsippene om meningsmangfold.
Må vi snakke om flagget også? Okei, men først må vi snakke om hvor det kommer fra. 49 stater i USA forbød homofili på 60-tallet. I New York var også alle former for «homofil atferd» ulovlig. Pride-bevegelsen startet med Stonewall-opprøret i New York i 1969. Mens andre barer av typen bare slapp inn homofile cis-menn, var alle velkomne på Stonewall Inn. Fordi det var ulovlig å være homofil, var det ofte mafiaen som drev stedene. Noen politifolk lot seg kjøpe og holdt seg unna, men det var jevnlig razziaer på klubbene de skeive gikk på. Natt til 28. juni 1969 fikk politiet motstand da de forsøkte å arrestere flere bargjester. Det ble slåsskamper med politiet, folk kastet steiner og startet branner. Opprøret varte i flere dager og utløste demonstrasjoner for skeives rettigheter. Året etter ble den første Pride-paraden arrangert.
Det første Pride-flagget ble designet i 1978 av Gilbert Baker. På den tiden hadde homobevegelsen brukt den rosa trekanten nazistene brukte på dem i konsentrasjonsleirene, slik de brukte davidsstjerner på jøder. Bruken var ment å snu betydningen av den rosa trekanten til noe positivt, men Baker ville lage en morderne, alternativ variant. Han ble inspirert både av stripene på flaggene fra den amerikanske og franske revolusjonen og en tur på bar, der alle farger svirret rundt på dansegulvet. Han fremhevet også at det ble brukt i flere gamle kulturer og også finnes i den kristne kulturarven. I historien om Noahs ark fra første mosebok i bibelen, angrer Gud på at han drepte alt levende, og lover menneskene å slutte å drepe og ødelegge. Regnbuen er der et symbol på fred og Guds omsorg. For Baker symboliserte den håp.
Les også: Jeg sitter igjen med en vemmelig smak i munnen, skriver Lars West Johnsen etter Trump-møtet
Alle som ikke har gått i en Pride-parade ser ut til å mene at toget og flagget symboliserer støtte til de politiske vedtektene til organisasjonen FRI. Men under Pride er FRI først og fremst en 17. mai-komité. Pride er en internasjonal bevegelse hvor det sentrale er retten til å være og elske den du vil. Noen har med seg paroler, men jeg kan knapt huske å ha sett noen. De dominerer i hvert fall ikke.
Konservativ kristendom er visst bare «religion», mens det blir «politisk» om kirken arrangerer «Klagesang for Palestina» eller støtter Pride.
Flagg er som regel politiske, også Pride-flagget. Men Pride er først og fremst politisk fordi det finnes folk som er Imot noen grunnleggende menneskerettigheter. Fordi borgere i mange land tidligere mente det burde være forbudt å være homofil, lesbisk eller trans. Fordi noen nå vil lage en konflikt ut av at skeive og allierte går under partifanene sine for å feire mangfold, eller at skeive politifolk viser at de finnes. Men menneskerettighetene er innskrevet både i den norske grunnloven og i opplæringsloven.
På samme måte er det norske flagget politisk fordi Norge ville være og fortsatt vil være et selvstendig land, mens Danmark og Sverige tidligere ville noe annet. Det er politisk fordi det fremmer nasjonalstat og ikke kommunisme. Få snakker lenger om å stryke kristenkorset av flagget, men hvis det faktisk er prinsipper det handler om, er dette en del av KrFs prinsipielle gjennomgang av flagging?
Legg merke til hva som regnes som «politisk». Konservativ kristendom er visst bare «religion», mens det blir «politisk» om kirken arrangerer «Klagesang for Palestina» eller støtter Pride. Skolene kan fremme nasjonale verdier og nasjonale minoriteter som kvener, samer og skogfinner. Men andre minoriteter? Nei, da blir det politisk.
Apropos prinsippfasthet er det komisk at KrF vil fjerne pappapermen som selvstendig rett for menn, og begrunner det med at «familiene selv skal få velge». Mens skolene altså ikke skal få velge selv om de vil bruke Pride-flagg.
I 2014 trakk Ulstein seg fra bystyret i Bergen nettopp på grunn av egne prinsipper. Om han fortsatt hadde vært prinsippfast, hadde han kjempet mot dette vedtaket. Han kunne også trukket seg som partileder, men det beste er om han blir i rollen og kommer på grunnene til at han mente noe annet i 2019.
I motsatt fall håper jeg å slippe å høre Ulstein snakke mer om prinsipper.
Les også: At venstresiden starter en kulturkrig er mindre vanlig. Eller? spør Cornelia Kristiansen
