Ingen høytid uten kulturkrig. I påsken handlet det om lesing av koranen på det livssynsnøytrale arrangementet «Klagesang for Palestina». At det ikke bare ble lest fra bibelen, men også koranen syntes lokalpolitiker i Ap Eivor Evenrud var «mildt sagt spesielt». «Er dette en naiv form for overtoleranse fra kirken?» spurte hun. Det overrasker ingen at høyresiden deretter kastet seg på. Men at venstresiden startet nok en runde med kulturkrig, er mindre vanlig. Eller er det det?
It’s the politics, stupid, kan man si. Selv om denne delen av venstresiden vanligvis prediker fullt fokus på økonomi. Mange er likevel redde for å overlate betente saker til høyresiden. Og blant politikere og journalister er det ganske vanlig å mene at dersom partiene blir for «woke», vil mange trekke seg unna. Derfor kaster nå Labour-leder Keir Starmer i Storbritannia og KrFs Dag Inge Ulstein seg på anti-transtoget.
Små saker blåses opp og klager om en venstrevridd presse bærer frukter.
Også i USA diskuterer man veien til velgernes hjerter. Høyresidens vekst tolkes på to veldig ulike måter.
Den ene siden mener venstresiden har gått for langt. Folket er ikke enige med dem om kampen for minoriteters rettigheter, derfor kommer det en backlash. Man bør heller konsentrere seg om saker som er mindre splittende.
Den andre siden mener backlashen skyldes en målrettet jobb fra ytre høyre, der små saker blåses opp og klager om en venstrevridd presse bærer frukter. Jo mer den typen saker diskuteres, jo mer regnes det som noe med nyhetsverdi neste gang noe lignende skjer. Dermed foregår debatten på ytre høyres premisser.
Ny spaltist: Ny vår for woke, skriver Eivind Trædal
Til det første: Det er mulig mange synes det er rart eller uvant med transpersoner, at de heller mot at å være trans ikke bør aksepteres som naturlig, menneskelig variasjon. Men homofile møtte de samme argumentene – «unaturlig», «beskytte barna» – for femti-seksti år siden. Også den gangen ledet konservative kristne an. Historien har lært oss at det var riktig å støtte skeives kamp.
Det samme gjelder jødene, som lenge ble nektet å komme hit, og som heller ikke fikk nok beskyttelse da nazistene kom. Mindre kjent, er at jesuitter, altså en katolsk orden, var utestengt fra Norge enda lenger, loven sto til 1956, mens homofili som kjent sto i straffeloven til 1972. Skepsis til nytt og fremmed er kanskje en overlevelsesimpuls hos oss, men sivilisasjon handler om å koble på hjernen og empatien. Vi har klart det før.
Kulturkrigen er i stor grad importert fra USA, der en salig (!) blanding av kristenkonservative og høyreradikale jobber systematisk mot et liberalt samfunn.
Tidligere Trump-strateg Steve Bannon er kjent, men det finnes flere, som Christopher Rufo. Hans claim to fame er at han publiserte plagieringssaken mot tidligere Harvard-president Claudine Gay, som endte med at hun måtte gå av. Rufo fortalte seinere at «for å nå målet mitt, måtte vi få historien inn i liberale medier». Strategien var å «bølle» og få dem til å skamme seg over å la være, til de fulgte opp saken. Antakelig har Rufo interesse av å framstå som en mastermind, men han har jevnlig bidratt til kampanjer av denne typen.
Den kristenkonservative organisasjonen Alliance Defending Freedom (ADF) jobbet lenge mot abort og likekjønnet ekteskap. Da den siste saken var tapt, gjorde de forarbeidet for å oppheve abortloven. Deretter vendte de oppmerksomheten mot transpersoner. ADF har stått bak flere av sakene som har endt med at mange stater har innskrenket LHBT+-rettigheter.
Les også: Høyre er helt ute av fokus, mener Jo Moen Bredeveien
Ytre høyre får hjelp av sentristene, som ofte mener det er dumt å snakke for mye om minoriteters rettigheter.
Før Barack Obama ble valgt, hadde kampanjeteamet hans en fokusgruppe som ble mindre positive til innvandring etter de fikk servert de beste argumentene for at innvandring var bra. Konklusjonen ble at bare å nevne innvandring ville spille ballen til høyresiden. Meningsmålingsguruen David Shor og tidligere journalist for liberale Vox, Matt Yglesias mener dette fortsatt. Nylig skrev Yglesias at det ikke handler om at velgere hater innvandrere eller vil stoppe innvandring, men at folk er bekymret for ulempene ved en altfor avslappet politikk.
Men etter saken der Kilmar Abrego Garcia ble deportert til El Salvador uten lov og dom, kom en meningsmåling med et veldig konkret spørsmål. Støtter du deportasjon av innvandrere uten rulleblad til El Salvador, uten mulighet for å få prøvd saken i retten? En fjerdedel av amerikanerne støttet dette delvis eller sterkt. Blant hvite, eldre, Trump-velgere var over halvparten enige.
Hvis man prøver å ta noen lærdom fra andre land, er det altså greit å ha med seg at befolkningene kan være ganske forskjellige. For eksempel mener fire av ti amerikanere at vi lever i endetiden.
Om politikerne bruker meningsmålinger som rettesnor i ett og alt, abdiserer de fra rollen som politiske ledere.
Trump har ganske mye støtte om man bare spør generelt om «innvandring», «sikre grenser» eller «deportere ulovlige innvandrere». Blir det mer konkret, synker støtten. De fleste amerikanere er mot å deportere lovlydige innvandrere (selv om de kom ulovlig), eller dem som har bodd i USA i mer enn ti år. Eller å deportere dersom barn skilles fra foreldrene. Derfor stuper støtten til Trump nå, selv på innvandring som har vært hans sterkeste sak.
Også i Norge svarer folk annerledes når man legger til forhold som gjør at man ser for seg personer og ikke statistikk. To tredjedeler var i 2023 (litt eller veldig) enige i at «Norge bør ta imot flere flyktninger som har behov for beskyttelse». 40–45 prosent var positive til asylmottak i egen kommune, mens et overveldende flertall var enige i at: «Det blir ikke lagt nok vekt på barnas beste ved behandlingen av asylsøknader for barnefamilier». Generelt er de som har mer kontakt med innvandrere også mer positive.
Les også: Trump er tegneserieversjonen av den tyranniske sentralmakten USA alltid har strittet imot
Meningsmålinger er populære. På valgdagene gir exit-polls, altså at man spør folk hva de har stemt, gode indikasjoner på hvordan valget har gått. Folk husker hvilken liste de akkurat har puttet i konvolutten og det er konkret. Når det gjelder stemningsbølger og partiers popularitet gir de også gode øyeblikksbilder.
Men om politikerne bruker meningsmålinger som rettesnor i ett og alt, abdiserer de fra rollen som politiske ledere. Meninger om saker varierer. Verdier varierer mindre, men en person kan ha ulike verdier som er i konflikt i en politisk sak. Da er det opp til politikerne å argumentere for hvorfor saken er god, basert på hvilke fakta og hvilke verdier.
«En grunn til at de konservative vinner over sentristene, er at er de ser på meningsmålinger og sier «vi har en jobb å gjøre» i stedet for «dette er et uomstridt faktum vi står maktesløse overfor», skrev Dmitry Groubuzinski på det sosiale mediet Bluesky.
Nervøse sosialdemokrater må ta de riktige lærdommene fra det som skjer i USA. Å følge med på meningsmålinger er nyttig. Men å styre etter dem er ikke egentlig å styre.
Rettelse: I en tidligere versjon sto det at Evenrud var Rødt-politiker. Det riktige er at hun representerer Ap.
Les også: Kynismens tidsalder
