Kommentar

Får vi et nytt mexicansk mirakel?

Siden 2018 har USA innført både tollbarrierer, subsidier og sanksjoner for å redusere importen fra Kina. Investeringene er flyttet til naboene.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Benedicte Bull

Benedicte Bull

Benedicte Bull er statsviter med Latin-Amerika som sitt spesialområde

Målet er å styrke USAs industri, men så langt er det først og fremst ett land som har tjent på det: Mexico. Kinesiske selskaper strømmer til landet, og amerikanske selskaper har flyttet bedrifter fra Kina til nabolandet i sør. Tesla skrotet investeringer i Kina, og planlegger isteden en gigafabrikk i Mexico, og den kinesiske elbil giganten BYD følger etter. Årsaken er at Mexicos frihandelsavtale med USA tillater at varer produsert av kinesiske bedrifter i Mexico får tilgang til USAs markeder på svært fordelaktige betingelser.

Fra januar 2023 til januar 2024, økte handelen mellom Kina og Mexico med 60 prosent, og endestasjonen for en del av den handelen er USA. I 2023 var mexicansk eksport til USA større enn kinesisk for første gang siden 2002, og eksporten er ventet å øke med ytterligere 50 % de neste fire årene. Resultatet for Mexico er at den økonomiske veksten har skutt fart etter svake resultater i mange år, og den Mexicanske pesoen har ikke vært sterkere siden 2015.

Hans ublu populisme er blitt møtt med frykt og forakt.

Det store spørsmålet er om Mexico klarer å dra nytte av å ha trukket vinnerloddet i det nye geopolitiske spillet. Det er fristende å trekke paralleller til det som ble kalt «det mexicanske mirakelet», gullalderen i Mexicos nyere historie i perioden mellom 1940 og 1970. Etter å ha vært gjennom en langvarig og brutal revolusjon hadde Mexico da oppnådd politisk stabilitet, og bygget opp industri med statlige investeringer og høye tollmurer. USA så gjennom fingrene med det meste – inkludert narkotikaproduksjon – så lenge Mexico samarbeidet i jakten på kommunister. Resultatet var en historisk høy økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon.

En del taler for at også indre forhold ligger til rette for en ny gullalder. I juni går Mexico til valg på ny president etter seks år med Andrés Manuel López Obrador, «AMLO» på folkemunne, fra venstrepartiet Moreno. Det har vært lett å kjenne igjen elementer fra «gullalderen» i hans politikk: nasjonalisme, statlig økonomisk engasjement og en ekspansiv sosialpolitikk, kombinert med maktkonsentrasjon hos presidenten. Mens hans ublu populisme er blitt møtt med frykt og forakt hos den liberale eliten, er nesten 70 prosent av mexicanerne fornøyd med hans styre. Slik har det vært siden han ble valgt i 2018, til tross for en katastrofal pandemi-politikk, og vedvarende vold og kriminalitet.

Les også: 70 er det nye 50

Presidentvalget regnes derfor for å bli en lett match for hans partifelle, Claudia Sheinbaum. Den mexicanske grunnloven forbyr gjenvalg, og måten å sikre kontinuitet på er derfor å peke ut en partifelle. Det er mange forskjeller mellom de to. Mens AMLO har vært politiker siden 1970 tallet, og er så folkelig mexicansk som en president kan bli, har Sheinbaum bulgarsk opprinnelse, doktorgrad og en karriere som miljøforsker og medlemskap i FNs klimapanel bak seg. Hun er også jøde, og i motsetning til AMLO er hun sosialt liberal, og – hun er kvinne. Det siste er i seg selv en sensasjon i et land som aldri har hatt en kvinnelig president. Men Sheinbaum har i likhet med AMLO vært en populær ordfører i Mexico City, og er forventet å videreføre mye av hans politikk – og være avhengig av hans popularitet for å holde partiet sammen.

Presidentvalget regnes derfor å bli en lett match for Claudia Sheinbaum. Her fra et valgkampmøte 9. april i år.

Også hennes viktigste motkandidat er ganske atypisk. Det konservative næringslivspartiet PAN, har valgt Xóxitl Gálvez som presidentkandidat. Som navnet avslører har hun urfolksbakgrunn, og er som Sheinbaum liberal i såkalte ‘verdispørsmål’. At det er disse to som kjemper om presidentjobben sier en del om hvordan Mexico har endret seg.

Men en god del er også ved det gamle, blant annet narkokartellenes og USAs makt. Den som blir valgt må også håndtere usikkerheten ved et eventuelt Trump-comeback. Trump har truet med å «stenge bakdøra» ved å innføre toll på kinesiske produkter produsert i Mexico, og republikanske krefter i kongressen vil bombe Mexico for blant annet å stoppe Fentanyl-strømmen. Men det er grenser for hvor store endringer USA kan innføre, for Mexico har mange pressmidler: ikke minst er landet bufferen mellom migrantstrømmene fra Sør- og Mellom-Amerika og Karibia mot USA. Ja, migranter fra hele verden strømmer til Mexico for å ta seg inn i USA, til og med kinesere som sliter med høy arbeidsledighet og lav vekst. I fjor ble det anholdt over 37.000 kinesere som forsøkte å ta seg ulovlig inn i USA fra Mexico.

Sannsynligvis vil det bli små endringer på USAs Kina-strategi, og en Sheinbaum-regjering vil bruke den til igjen å bygge opp Mexico blant annet som en elbil- og teknologi-hub.

For Joe Biden har AMLO vært en litt uregjerlig nabo i sør, som blant annet har nektet å ta USAs parti i Ukraina- og Gaza-spørsmålet. Om vi får se et mirakel i Mexico eller ikke, så kan vi få se et styrket Mexico.

Her hjemme bør vi kanskje skru av Netflix et øyeblikk og få øynene opp for at Mexico er langt mer enn narkokrigen. Faktisk er Mexicos rolle i den nye «kalde krigen» langt viktigere.

Les også: Hurra for helsevesenet!

Les også: Klassesamfunnet er overalt, også i Norge

Les også: Yrker er ikke lenger noe å smykke seg med

Les også: Sigrid Bonde Tusvik: Derfor fikk jeg aldri lov til å låse meg inne på rommet

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen