Kommentar

Hva nå, Netanyahu?

62 år etter Cuba-krisa sitter verden igjen i spenning og venter på neste trekk som kan avgjøre vår felles skjebne. Snur Israel i tide?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

«Basert på møtene mine og dynamikken jeg observerer på bakken, vil jeg si følgende: Risikoen for en utvidelse av denne konflikten er reell. Veldig, veldig reell og ekstremt farlig».

Dette sa FNs spesialutsending for fredsprosessen i Midtøsten, nordmannen Tor Wennesland. Ikke denne helga da Iran slynget sine dødelige droner mot Israel, men i oktober i fjor, rett etter at Israel hadde begynt sitt militære svar på Hamas’ terror.

10 dager ut i konflikten mellom Israel og palestinerne hadde 3500 mennesker rukket å bli drept. Wennesland advarte FNs sikkerhetsråd mot eskalering, og fortalte om sin frykt for at «vi er på kanten av en dyp og farlig avgrunn som kan endre kursen i Midtøsten-konflikten, om ikke hele Midtøsten».

Israels statsministers framtid kan ligge i varig krig

Bakgrunnen var at Iran − Hamas’ støttespillere – og deres håndlangere og stedfortredere i Hizbollah skulle kunne involvere seg i konflikten. Nå er 35.000 mennesker drept i Gaza-konflikten, og Wenneslands advarsler til verdenssamfunnet om Iran er blitt sannhet. Det som skjer nå var akk så forutsigbart. Israel har lekt med ilden.

1. april angrep Israel den iranske ambassaden i den syriske hovedstaden Damaskus. 16 mennesker ble drept, og blant dem flere høytstående generaler i Revolusjonsgarden. Israel har ikke vedkjent seg angrepet, men amerikanske kilder peker på Israel. Det er også åpenbart at det bare er Israel som interesse av, og militær og etterretningsmessig kapasitet til å utføre, et slik angrep. USA skal ikke ha vært informert eller gitt sitt samtykke.

Å angripe Iran så direkte og forulempe de øvre sjikt i det iranske hierarkiet, var å ta den uendelige skyggekrigen mellom landene ut i farlig, åpent terreng. Og Iran svarte med å love hevn. I tillegg til angrepet på ambassaden drepte nylig Israel store deler av familien til Hamas’ politiske leder Ismail Haniyeh. Tre av hans sønner og fire barnebarn ble drept da bilen de satt i ble bombet. Israel har bekreftet at de står bak.

Les også: Vi skriver for mye om systemsvikt og for lite om systemfest, skriver Lars West Johnsen

Israel har med sine handlinger de siste ukene, parallelt med at det er blitt forhandlet om våpenhvile og gisselutveksling i Kairo, tatt lange steg bort fra fredelige løsninger i Gaza og mot en større konflikt i Midtøsten. Irans respons, det første angrepet på Israel fra en suveren stat siden Gulfkrigen i 1991, er så banal at Israels angrep på ambassaden nærmest var å trykke på en knapp. Israels høyreorienterte ledelse ba i praksis om å bli angrepet. Vel vitende om at Irans militære reaksjon ville være håndterlig med Israels antiluftskytssystemer og hjelp fra sine allierte, USA og Storbritannia.

Statsminister Benjamin Netanyahu spiller svært høyt, skriver Lars West Johnsen.

Angrepet på Israel var målt i effekt helt mislykket. Men helgens droneangrep har lagt initiativet i statsminister Benjamin Netanyahus hender. Det er opp til han og krigskabinettet, som var samlet mandag, å velge respons. Kapasiteten for å ramme Iran er stor, men ethvert utfall mot regimet i Teheran kan gi uforutsigbare ringvirkninger. I motsetning til i høst da Hamas drepte 1200 israelere og Israel fikk unison støtte for gjengjeldelse, var de menneskelige kostnadene svært små i helgens droneangrep. Derfor trygler vestlige ledere, som vet at de er i ferd med å bli trukket med i en større regional krig, om besinnelse på israelsk side.

Den amerikanske presidenten Joe Biden har, som Israels fremste garantist, vært svært tydelig på at Israel vil stå alene i en angrepskrig mot Iran. Biden understreker overfor Netanyahu at det effektive forsvaret mot Irans droner, må ses på som en stor seier. Men der noen vil lese klokskap, vil andre se svakhet.

Les også: Det er vanskeleg å finne ord til å skrive om det, men det er alle foreldres mareritt, skriver Trine Østereng

Det israelske regimet har ikke vist evne til å holde igjen på Gaza, der titalls tusen er drept. Tusener av barn er blitt lemlestet eller gjort foreldreløse, det meste av hus og infrastruktur er knust, og nå trues de gjenværende palestinerne med hungersnød. Israel har, tross stort internasjonalt press, ikke vist noen vilje til å stoppe krigshandlingene før alt av Hamas-motstand er knust. Og Netanyahu hevder at en dato er satt for angrepet mot Rafah, byen sør på Gaza der over en million sivile flyktninger har samlet seg.

Statsminister Benjamin Netanyahu spiller svært høyt. Norges utenriksminister Espen Barth Eide har uttalt at «det er grunn til å frykte at Netanyahu kan ha ei viss interesse i eskalering». Hvis målet til Netanyahu virkelig er å trekke USA inn i atter en storkonflikt i Midtøsten for å kvitte seg med dødsfienden Iran en gang for alle − mens Israel er på krigsfot og USA fortsatt har sterk tilstedeværelse i regionen − vil det utfordre hele verdensordenen. Ukraina vil være svært urolig for en slik utvikling, mens Russland vil klappe. Det samme vil Kina. Og USA, vår vestlige garantist for demokrati og frihet, vil kunne ende i en ikke bærekraftig spagat med to hete konflikter og en pågående styrkeprøve med Kina. I dag henger alt farlig sammen med alt.

Israels statsministers framtid kan ligge i varig krig. Han vet at på hjemmebane er karrieren over når krigen er over, og etterspillet kan bli dramatisk for han. Han er en svært upopulær leder, men over tid kan hjemlig opinion snu for krigslederen. Angrepet på Irans generaler ble gjort i en nesten arrogant tro på at USA uansett vil støtte Israel. Men hvis forsvar av Israel blir for farlig for USA, og for upopulært politisk blant velgerne hjemme i USA, kan støtten til israelerne forsvinne. Og hva da Israel, kringsatt av fiender? Netanyahu er en gammel mann på vei ut, men kan etterlate seg en dødelig arv. Hvordan skal Israels neste 75 år ut?

Netanyahu er en meget farlig mann. For Israel og for oss alle. Hvis han avstår fra å slå tilbake mot Iran − og snur som Sovjet gjorde på vei mot Cuba i 1962 − er det i det minste tegn på at fornuften fortsatt kan vinne fram.

Les også: Midtøsten-ekspert om Iran-angrepet: – Å bære dynamitt til et brennende bål

Les også: Nordmann opplevde det iranske angrepet på nært hold

Les også: Espen Barth Eide: – Nå er det enda farligere

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen