Vestkanten av Oslo, med over 150.000 innbyggere, står uten offentlig legevakt. Eldre, syke og barnefamilier må reise langt med buss og trikk, eller betale flere hundre kroner for taxi eller private tjenester.
Hvorfor godtar vi at akutt helsehjelp i Oslo er blitt et spørsmål om postnummer og lommebok?
Det bor mange på vestkanten. Mange med høy inntekt, ja – men også mange eldre, unge, studenter, lavtlønnede og folk med sykdom. Når de trenger akutt hjelp, møter de det som i praksis er blitt et helsetilbud for dem som har bil eller penger.
Hvis du er syk nok til å trenge legevakt, er du ikke i form til å bytte kollektivtransport tre ganger.
Siden Oslo legevakt i Storgata ble lagt ned i 2023, må alle vestkantens innbyggere til Aker legevakt på østkanten. Det kan ta over en time å komme seg dit med kollektivtransport. Reisen dit krever ofte både trikk, buss og T-bane, og som mange vet er T-banen delvis stengt på grunn av ombygging.
For eksempel må man fra Majorstuen ta buss, bytte, og gå langt – noe som kan ta opp mot 1 time og 20 minutter totalt. Og det er fra en av byens mest sentrale vestkantstasjoner.
Og dette handler ikke om en vanlig hverdagstur. Det handler om folk som er syke, svake, skadet, eller som har barn med feber og smerter.
Har du ikke har råd? Da får du vente. Eller håpe at det går over. I et av verdens rikeste land er ikke det godt nok.
Hvis du er syk nok til å trenge legevakt, er du ikke i form til å bytte kollektivtransport tre ganger, stå og vente ute i kulden, eller gå lange avstander fra nærmeste holdeplass.
Og har du ikke bil? Da er alternativet taxi, det koster 600–800 kroner tur/retur fra vestkanten til Aker. Det har mange ikke råd til.
Da gjenstår bare det private tilbudet: Volvat, Aleris. Rundt 2.000 kroner for en 20 minutters konsultasjon. Hvis du har råd. Hvis ikke? Da får du vente. Eller håpe at det går over. I et av verdens rikeste land er ikke det godt nok.
Det finnes plass. Diakonhjemmet ligger på en av byens dyreste adresser – med store arealer, god bygningsmasse og alltid ledige parkeringsplasser. Her kunne det enkelt vært etablert en offentlig legevakt. I stedet har bygget forfalt i stillhet.
Kafeen i første etasje – en gang et viktig samlingspunkt for pasienter og pårørende – måtte stenge klokken 14.30 fordi det ikke var råd til å ha to ansatte på jobb samme dag. Det fikk jeg vite direkte fra en ansatt. Nå er kafeen permanent stengt.
På Rikshospitalet har kongen sin egen etasje og første etasje ligner mer på Gardermoen enn på et sykehus.
Det som gjenstår er en enkel, trist kantine i kjelleren – beregnet på pasienter, ikke besøkende. Den gir ikke i nærheten av det utvalget som tidligere ble tilbudt i den varme kafeen i første etasje.
En sykepleier fortalte meg at enerom og tomannsrom ikke lenger er aktuelt. Nå ligger det seks pasienter på samme rom. På Diakonhjemmet, midt på vestkanten, omgitt av noen av Norges dyreste boliger.
Samtidig fremstår Rikshospitalet – også på vestkanten – som eksklusivt og topp moderne. Der har kongen sin egen etasje og første etasje ligner mer på Gardermoen enn på et sykehus, med kafeer, butikker og et servicenivå der man snart skulle tro de hiver på en Michelin-restaurant. Bare for å holde stilen.
Det er ikke til å forstå hvordan man kan ha to store sykehusbygg med plass og infrastruktur, og at hele vestkanten likevel står uten offentlig legevakt.
Hvordan kan det ha seg at Rikshospitalet holder dette nivået, mens Diakonhjemmet – bare minutter unna – mangler midler til en kafé og har seks pasienter stuet sammen på ett rom?
Flere bygg på Ullevål står tomme og kunne blitt brukt til en ny offentlig legevakt. Likevel skjer det ingenting.
Det er ikke til å forstå hvordan man kan ha to store sykehusbygg på vestkanten med plass og infrastruktur, og at hele bydelen likevel står uten offentlig legevakt.
Vi hører aldri noe om det. Det er som om folk her ikke finnes i det offentlige ordskiftet – som om deres behov er mindre verdt.
Dette handler ikke om geografi. Det handler om prioriteringer. Og det føles som om vestkanten er glemt, ignorert og fullstendig frakoblet det offentlige Helse-Norge.
Hvor er politikerne? Hvor er staten og regjeringen?
Dette handler ikke om luksus. Det handler om grunnleggende trygghet og helse. Hvorfor har ikke vestkanten en offentlig legevakt? Hvorfor skal man måtte bruke en halv dagslønn på taxi eller privat legehjelp? Hvorfor sitter kommunen og staten stille mens folk må velge mellom å ta seg råd – eller ta sjansen?
Dette er ikke en teknisk utfordring. Det er en politisk unnlatelse. Det er ikke bare urimelig – det er dypt urettferdig overfor beboerne på vestkanten.
Vi hører aldri noe om det. Det nevnes ikke. Det løftes ikke frem. Det er som om folk her ikke finnes i det offentlige ordskiftet – som om deres behov er mindre verdt.
Når du er syk, skal hjelpen være nær. Tilgjengelig. Rimelig. Riktig. Og den skal ikke avhenge av hvor du bor.
Les også debatt: Når de rike flytter inn, må de fattige ut. Eller?
Les også: – Jeg tror folk er lei av helseministerens prat (+)
Dagsavisen mener: Det er trygt å føde på sykehuset (+)
Les også kommentar: Regjeringen slår seg dessverre selvtilfreds på brystet (+)
Les også: Nav anbefaler «Mette» å flytte til en annen kommune (+)