Endringene i valgloven ble vedtatt i relativ stillhet på sommeren i fjor og trådte i kraft 1. mai. Kanskje forsvant vedtaket litt i halen av pandemitiltak, sommerferie og annet – men pressedekningen har vært mager rundt disse sidene av den nye loven.
På fredag kunngjorde vi at Liberalistene (LIB) tar sikte på å legge ned. Vi som har lagt mange arbeidstimer i å bygge opp partiet, er naturligvis skuffet over det. Samtidig har vi ikke alltid spilt kortene våre på beste måte gjennom våre ti år som et landsdekkende småparti under opplæring.
Det bør likevel kile litt i demokratifølelsen hos flere enn oss.
Fra i år må partier som ikke oppnår 5.000 stemmer i et stortingsvalg samle inn 38.925 underskrifter for å få stille i hele landet på nytt. Det vil si at dersom én av ti vi spør, tar seg bryet med å signere listeforslaget, så må vi spørre rundt 400.000 velgere om autografen deres.
Forarbeidene til den nye loven gjør det tydelig at formålet med endringen nettopp er å redusere antall småpartier. Det er kanskje rimelig – det er nærliggende for mange å tenke at det er politikken mer enn valgloven som er problemet dersom man får muligheten og mislykkes, slik vi nå har.
I det følgende vil jeg nevne noen momenter som er verdt å ta med før man konkluderer.
Det er fint når politikk henger sammen i en helhet, men det er ikke alltid paradegrenen for småpartiene. Det blir fort overtenning på en hovedsak eller to, og mindre sammenheng ellers. Samtidig er det vanskelig å bli valgt inn noe sted hvis ingen vet at du finnes.
Med den nye loven blir det enda viktigere å holde på oppmerksomheten. Får man ikke 5.000 stemmer er det slutt.
Da er det lett å gripe til bompenger, strømpriser, vindmøller, koronavaksiner eller noe annet med vind i ryggen, og deretter snakke tydelig, enkelt, ofte, høyt og bare om den saken. Kanskje droppe noen brysomme nyanser, og glemme resten.
Med den nye loven blir det enda viktigere å holde på oppmerksomheten. Får man ikke 5.000 stemmer er det slutt. Utfordrere har absolutt ikke råd til å tape oppmerksomhet på kjedelige, nyanserte og komplekse budskap. Dermed blir det urealistisk å bygge et lavmælt og helhetlig småparti over tid.
Moralen er at den som vil tenke helhetlig, langsiktig og nyansert må gjøre slikt i et av de etablerte partiene. Hilsen de etablerte partiene.
Dersom MDG hadde støtt på dette regelverket fra sin etablering i 1989 til det nasjonale gjennombruddet ved stortingsvalget i 2013, ville de ved tre valg på veien måttet gå på en tilsvarende underskriftsjakt. Det kunne ha kvalt MDG, slik det nå kveler oss. Moralen er at den som vil tenke helhetlig, langsiktig og nyansert må gjøre slikt i et av de etablerte partiene.
Hilsen de etablerte partiene.
Det er heller ikke gitt at lav oppslutning i enkeltvalg bør være den endelige dom over et partis livsberettigelse, jamfør MDG. Blant småpartiene som rammes av endringene finner vi foruten oss i LIB også partier som Feministisk Initiativ og NKP.
Vi representerer alle mindretallsposisjoner som er lite relevante for de fleste. Men vi forvalter også ideologiske og prinsipielle ståsteder som har lengre holdbarhet enn valgår der bompenger, vindmøller eller utenlandskabler stjeler all luften. NKP har vært i drift siden 1923.
Det er vanskelig å forstå hvorfor det så viktig å kvele småpartiene. Ingen av oss ber om mer enn en noenlunde flat bane å spille på.
Det er ikke uten verdi at politisk engasjement som er prinsipielt og ideologisk fundert også finner kanaler å uttrykke seg gjennom, selv om de ikke vinner valg. Vi er mange som ikke ser noen meningsfull avstand mellom stortingspartiene.
Det er vanskelig å forstå hvorfor det så viktig å kvele småpartiene. Ingen av oss ber om mer enn en noenlunde flat bane å spille på.
Dagsavisen mener: Regjeringen skviser Oslo (+)
Til sist er det vanskelig ikke å nevne at stortingspartiene har laget en innretning på loven som passer dem selv godt.
Det holder ikke lenger med 500 stemmer i et valgdistrikt for å slippe underskrifter. Det er synd for oss i LIB, men relativt sett verre for eksisterende og fremtidige regionale partier. De må nå jage det nasjonale kravet på 5.000 stemmer med basis i bare ett valgdistrikt.
Det ville eksempelvis ikke gått for Høyre i Finnmark, SV i Telemark, Senterpartiet i Vestfold og svært mange andre gjenkjennelige kombinasjoner av parti og fylke.
Nå kan stortingspartiene se frem til mindre konkurranse. Vi andre får færre, kjedeligere og likere alternativ i fremtidige valg.
Med flere underskrifter å samle og større sjanse for å måtte gjøre det, blir det tungt å bygge opp nye partier med utgangspunkt i lokalt engasjement. Vil du stille lokal liste i Oslo er kravet 4.858 underskrifter for å få lov, og tilsvarende ved hvert valg deretter. Det passer nok stortingspartiene bedre enn lokale utfordrere.
Kathleen Buer: Der sannheten går for å dø (+)
I små kommuner kan underskriftskravet være mer overkommelig. I Båtsfjord må Båtsfjordlista samle 17 underskrifter for å få lov å møte Arbeiderpartiet og Senterpartiet til returmatch i 2027. Men det fremstår som noe unødvendig at en liste som vant en tredjedel av stemmene og sitter med ordføreren, må samle underskrifter for å berettige sin eksistens ved hvert valg.
De lokale mikropartiene MDG, KrF og Venstre – som fikk under fem stemmer til fylkestingsvalget samme år – kan stille så snart de klarer å stifte lokallag i kommunen, og fortsette uavhengig av oppslutning.
Kjell Werner: Da panikken tok regjeringen (+)
Det er iøynefallende at det ikke er noen endringer til fordel for de som ikke var i stortingssalen. Betydelige lokale lister må gjennomføre et pliktløp med tomgangsarbeid for å få lov til å utfordre de som har vedtatt reglene – og fritatt seg selv fra dem.
Det hele føles svakt hva angår demokratisk sinnelag, og lite kledelig fra de med makt overfor de uten. I tillegg er det uvant at så vesentlige endringer av spillereglene forbigår uten noen merkbar offentlig debatt om temaet.
Les også: Det siste koloniprosjektet (+)
Nå kan stortingspartiene se frem til mindre konkurranse. Vi andre får færre, kjedeligere og likere alternativ i fremtidige valg.